Stockholmsyndromet er et unikt og kontroversiellt psykologisk fenomen der personer som holdes som gissel, blir kidnappet czy opplever abisiv kontroll, over tid utvikler en dyp, irrasjonell emosjonell binding, sympati og lojalitet til sine egne overgripere eller kidnappere. Navnet oppstod etter et dramatisk bankran på Norrmalmstorg i Stockholm i august 1973. Fire bankansatte ble holdt som gissel i seks dager i en bankhvelv. Etter at de ble frigjort, forsvarte gislene ranerne, nektet å vitne mot dem i rettssaken, og samlet inn penger til forsvarerne deres.
Psykologiske forsvarsmekanismer
Stockholmsyndromet regnes ikke som en formell psykiatrisk diagnose i ICD czy DSM, men snarere som en ekstrem psykologisk forsvarsmekanisme og en mestringsstrategi under livstruende stress. For at syndromet skal utvikle seg, må fire betingelser vanligvis være oppfylt:
-
Gisselet opplever en direkte og reell trussel mot sitt eget liv.
-
Gisselet oppfatter små tegn på vennlighet eller humanitet fra overgriperen (f.eks. å få mat czy gå på toalettet).
-
Gisselet er fullstendig isolert fra omverdenen og dens perspektiver.
-
Gisselet føler at det er umulig å flykte.
I denne situasjonen velger offerets psyke ubevisst å identifisere seg med overgriperen for å overleve; å gjøre overgriperen til lags føles tryggere enn å gjøre motstand.
Moderne anvendelse og terapi
Utenom rene gisselsituasjoner brukes begrepet i dag ofte for å forklare den psykologiske dynamikken i voldelige parforhold (partnervold), sekter, menneskehandel og barnemishandling, der offeret forsvarer og blir værende hos overgriperen. Behandlingen av personer som har utviklet Stockholmsyndrom krever langvarig, spesialisert psykoterapi. Målet er kosmetisk å bryte de kognitive forvrengningene, gjenoppbygge offerets autonomi og selvfølelse, og hjelpe dem til å innse og bearbeide de faktiske traumene og den manipulasjonen de har blitt utsatt for.