Hvem definerer hva som er sant? Tidligere var svaret spredt mellom uavhengige aviser, akademiske institusjoner, forlag og nasjonale kringkastere. I dag er dette maktforholdet sentralisert i en grad menneskeheten aldri før har opplevd. Sannheten om vår verden, vår historie og våre verdier er i ferd med å bli det eksklusive monopolet til en ørliten håndfull teknologiselskaper i Silicon Valley og Beijing. Ved å kontrollere de underliggende fundamentale KI-modellene, kontrollerer de infrastrukturen for all menneskelig kunnskap.
Algoritmisk kolonialisme
It koster milliarder av dollar, enorme mengder superdatamaskiner og gigantiske mengder strøm å trene en ledende KI-modell. Ingen norske selskaper, universiteter eller myndigheter har ressursene som kreves for å bygge dette fra bunnen av. Vi er derfor tvunget til å leie tilgang til teknologien fra amerikanske giganter.
Dette betyr at når en norsk borger, en politiker eller en journalist søker råd eller informasjon hos en KI, blir svaret filtrert gjennom verdiene, de politiske retningslinjene og de økonomiske interessene til disse utenlandske selskapene. Hvis et amerikansk teknologiselskap bestemmer seg for at visse historiske hendelser skal tones ned, eller at spesifikke økonomiske teorier skal fremheves som de eneste velfungerende, blir dette sanksjonert som universell sannhet over hele kloden. Det er en form for ideologisk kolonialisme som skjer helt uten militærmakt.
Sensur i det skjulte
I motsetning til tradisjonell sensur, der staten fjerner bøker eller stenger aviser, er den algoritmiske sensuren usynlig. Den fungerer ikke ved at informasjon forbys, men ved at den nedprioriteres i sannsynlighetsberegningen. Den informasjonen maskinen ikke vil at du skal se, slutter ganske enkelt å eksistere i svarene du får. Du vil aldri få vite hva du har gått glipp av.
Journalistens personlige erfaring: Under arbeidet med en avsløring om skatteunndragelser blant internasjonale teknologiselskaper, brukte jeg en av de ledende kommersielle KI-modellene til å systematisere et stort datasett. Da jeg ba maskinen om å generere et sammendrag som belyste de aggressive skatteplanleggingsmetodene til akkurat det morselskapet som eide selve KI-modellen, frøs programmet.
En rød feilmelding dukket opp på skjermen: "Dette spørsmålet bryter med våre retningslinjer for sikkerhet." Jeg prøvde å omformulere spørsmålet flere ganger, men maskinen nektet konsekvent å analysere data som satte dens egne eiere i et kritisk lys. Jeg satt igjen med en iskald følelse av avmakt. Portvokteren hadde låst døren, og jeg innså at den uavhengige journalistikken vil dø en langsom død hvis vi blir avhengige av verktøy som er programmert til å beskytte sine egne skapere mot et kritisk søkelys.