Paraneoplastisk cerebellar degenerasjon (PCD) er en sjelden, men ekstremt ødeleggende nevrologisk tilstand som oppstår som et resultat av en immunologisk feilreaksjon i kampen mot kreft. Sykdommen rammer lillehjernen (cerebellum), som er kroppens koordinasjons- og balansesenter. PCD tilhører en gruppe lidelser kalt paraneoplastiske syndromer, der symptomene ikke skyldes at kreftsvulsten fysisk vokser inn i nervesystemet eller sprer seg (metastaserer), men snarere at immunforsvaret genererer antistoffer som ved en feiltakelse ødelegger friske hjerneceller i forsøket på å utrydde svulsten.
Den immunologiske mekanismen bak PCD er et klassisk tilfelle av molekylær etterligning (molecular mimicry). Visse typer kreftsvulster, spesielt eggstokkreft, brystkreft, livmorkreft og småcellet lungekreft, uttrykker spesifikke proteiner på overflaten av kreftcellene. Disse proteinene finnes normalt bare i nervesystemet. Når kroppens immunsystem oppdager kreftsvulsten, gjenkjenner det disse proteinene som unormale i denne konteksten og starter en aggressiv immunrespons. Kroppen produserer spesifikke onkonevronale antistoffer (som anti-Yo, anti-Hu eller anti-Ri). Dessverre stopper ikke disse antistoffene ved svulsten; de krysser blod-hjerne-barrieren og retter seg mot Purkinje-cellene – de største og viktigste nevronene i lillehjernen.
Når Purkinje-cellene angripes av antistoffer og cytotoksiske T-celler, dør de i løpet av kort tid. Siden nervesystemet har begrenset evne til å regenerere seg, fører dette til et raskt og irreversibelt tap av lillehjernens funksjon. Symptomene utvikler seg vanligvis over noen uker eller måneder. Det starter ofte med en subtil svimmelhet og ustøhet når man går (gangataksi). Raskt utvikler dette seg til at pasienten mister evnen til å gå uten støtte, opplever voldsomme skjelvinger i armene når de prøver å gripe etter gjenstander, får uttalte svelgevansker og utvikler sløret, hakkete tale (dysartri). Et annet klassisk tegn er nystagmus – ufrivillige, rykkvise bevegelser av øynene som gjør det umulig å fiksere blikket.
Det mest oppsiktsvekkende ved PCD er tidsforløpet. Hos mer enn 60 % av pasientene oppstår de nevrologiske symptomene og ødeleggelsen av lillehjernen før den underliggende kreftsykdommen i det hele tatt er diagnostisert eller har gitt noen lokale symptomer. En pasient kan oppsøke lege for balanseproblemer, og gjennom påvisning av anti-Yo-antistoffer i blodet få beskjed om at hun sannsynligvis har en skjult svulst i eggstokkene. Diagnostikk involverer avansert screening med PET-CT for å lokalisere primærsvulsten. Behandlingen er todelt: Svulsten må fjernes eller behandles med cellegift umiddelbart for å fjerne kilden til antigenene, og pasienten må gjennomgå immundempende behandling (som plasmaferese eller kortison) for å bremse immunangrepet på hjernen. Dessverre er skadene på lillehjernen ofte permanente, noe som gjør PCD til en dypt tragisk diagnose.