Alopecia universalis (AU) er den mest avanserte og ødeleggende formen for alopecia areata, en autoimmun sykdom som rammer huden. Mens vanlig alopecia forårsaker flekkvis hårtap på hodet, representerer alopecia universalis et totalt og ugjenkallelig tap av absolutt alt hår på hele den menneskelige kroppen. Tilstanden forvandler pasientens utseende radikalt på kort tid. Selv om sykdommen ikke angriper indre organer og dermed ikke er dødelig i medisinsk forstand, er de psykologiske og sosiale konsekvensene av å miste en så sentral del av sin identitet ofte dype og livsendrende.

Sykdomsmekanismen bak alopecia universalis er sentrert rundt et sammenbrudd i det immunologiske privilegiet som hårsekkene (hårfolliklene) normalt nyter godt av. Hårsekker er komplekse miniorganer som har en syklisk vekst. Under normale omstendigheter beskyttes de mot immunsystemet ved at de uttrykker svært få histokompatibilitetskomplekser (MHC-klasse I), noe som gjør dem usynlige for kroppens overvåkende T-celler. Ved AU svikter denne beskyttelsen. Cytokiner (signalstoffer) som interferon-gamma trigger hårsekkene til å vise frem MHC-molekyler. Kroppens cytotoksiske T-lymfocytter (spesielt CD8+ celler) feiltolker dette som et signal om at hårsekkene er infisert eller kreftfremkallende, strømmer til området og setter i gang et massivt angrep. Hårsekkene blir ikke permanent ødelagt, men de tvinges inn i en kronisk dvaletilstand (telogen fase) hvor de er ute av stand til å produsere hårstrå.

Symptomforløpet kan være skremmende raskt. Det kan starte med noen hårløse flekker i hodebunnen, men i løpet av få uker eller måneder faller alt hår av. Dette inkluderer ikke bare hodehåret, men også øyenbryn, øyevipper, skjegg, nesehår, hår i ørene, aksilhår og kjønnshår. Huden etterlates fullstendig glatt og naken. Tapet av hår har også rent praktiske og fysiologiske konsekvenser som mange ikke tenker over. Uten øyevipper og øyenbryn renner svette og støv uhindret rett inn i øynene, noe som skaper kronisk irritasjon. Mangel på nesehår gjør luftveiene langt mer sårbare for inhalering av pollen, støv og luftveispatogener, og fraværet av kroppshår påvirker kroppens evne til å regulere temperatur.

Diagnosen stilles enkelt av en hudlege basert på det kliniske bildet, men en hudbiopsi kan gjøres for å bekrefte tilstedeværelsen av det karakteristiske tette mønsteret av T-celler rundt hårsekkene under mikroskopet – et fenomen som ofte beskrives som en "sverm av bier". Alopecia universalis er notorisk vanskelig å behandle, og suksessraten er betydelig lavere enn ved mildere former for hårtap. Tradisjonelle behandlinger som kortisonsprøyter i huden er umulig på grunn av det enorme arealet. Systemiske steroider kan gi håret tilbake midlertidig, men håret faller av igjen så snart kuren avsluttes, og bivirkningene over tid er uakseptable. Det største lyspunktet i moderne tid er introduksjonen av JAK-inhibitorer (som tofacitinib eller baricitinib) – en ny klasse medikamenter som blokkerer de spesifikke signalveiene inni T-cellene, og som har vist fantastiske resultater med å gi fullstendig hårvekst tilbake til pasienter som har vært hårløse i årevis.