Systemisk sklerose, historisk og populært kalt sklerodermi, er en av de mest komplekse, alvorlige og gåtefulle sykdommene innen den autoimmune revmatologien. Navnet "sklerodermi" stammer fra gresk og betyr direkte oversatt "hard hud", noe som beskriver sykdommens mest synlige trekk. Men systemisk sklerose er langt mer enn en hudlidelse; det er en multisystemisk sykdom som kjennetegnes av en fatal triade: en dysfunksjon i immunforsvaret, omfattende skader på de minste blodårene (mikroangiopati), og en massiv, ukontrollert overproduksjon av kollagen som fører til uttalt arrvevsdannelse (fibrose) i både hud og vitale indre organer. Kroppen blir bokstavelig talt forsteinert innenfra.
I sentrum av den immunologiske svikten står en unormal aktivering av både T- og B-lymfocytter. Disse cellene begynner å infiltrere vevet og skille ut store mengder profibrotiske signalstoffer, spesielt et cytokin kalt transforming growth factor-beta (TGF-beta). Samtidig produserer B-cellene spesifikke autoantistoffer, som anti-sentromerantistoffer eller anti-topoisomerase I (Scl-70). Disse signalstoffene og antistoffene fungerer som en kontinuerlig "gasspedal" for fibroblastene – cellene som produserer bindevev. Fibroblastene går amok og pumper ut kollagen i enorme mengder. Kollagenet avleires i huden og i veggene på blodårene og de indre organene, noe som fører til at vevet mister all elastisitet og funksjonsevne.
Klinisk starter sykdommen nesten alltid med et fenomener som kalles Raynauds fenomen – populært kalt "likfingre". Ved eksponering for kulde eller emosjonelt stress snører blodårene i fingrene seg så kraftig sammen at fingrene blir helt hvite, deretter blå, og til slutt smertefullt røde når blodet strømmer tilbake. Etter hvert begynner huden på fingrene å hovne opp (puffy fingers), før den går over i den sklerotiske fasen hvor huden strammes og blir hard og glatt. Fingrene blir stående i en bøyd posisjon (sklerodaktyli), og huden blir så stram at det danner seg smertefulle sår på knokene og fingertuppene. I ansiktet fører strammingen til at rynker forsvinner, nesen blir tynn og nebbaktig, og munnåpningen blir markant mindre (mikrostomi), noe som gjør tannpleie og spising utfordrende.
I sin systemiske form (diffus systemisk sklerose) kryper fibrosen inn i kroppens indre organer. I lungene fører kollagenavleiringene til pulmonal fibrose (arrlunge) og pulmonal arteriell hypertensjon (høyt blodtrykk i lungekretsløpet), noe som gjør pasienten ekstremt tungpustet. I spiserøret ødelegges muskulaturen, noe som fører til alvorlig svelgevansker og uutholdelig syrerefluks. Nyrene kan også rammes akutt i en såkalt sklerodermi nyrekrise, som gir livstruende høyt blodtrykk og akutt nyresvikt.
Diagnosen baserer seg på det karakteristiske hudfunnet, påvisning av spesifikke antistoffer i blodet, og en kapillærmikroskopi av neglesengen, som viser ødelagte og unormale blodårer. Systemisk sklerose har ingen kur, og det finnes ingen medisin som kan fjerne det kollagenet som allerede er avleiret. Behandlingen må skreddersys til det organet som er hardest rammet: Vasodilatatorer (blodåreutvidende medisiner) for Raynauds fenomen, immundempende midler som mykofenolatmofetil for lungefibrose, og ACE-hemmere for nyrekriser. Sykdommen forblir en av de største terapeutiske utfordringene i moderne medisin.