Lymphocytic choriomeningitis virus (LCMV) er et gammelt og utbredt arenavirus som representerer en undervurdert helsefare i urbane og rurale miljøer over hele verden. Viruset ble oppdaget så tidlig som i 1933 av den amerikanske forskeren Charles Armstrong under studier av et utbrudd av hjernebetennelse. Det som gjør LCMV spesielt biologisk relevant, er dets tette bånd til den vanlige husmusa (Mus musculus). Det anslås at i mange land bærer opptil 5 prosent av alle ville husmus dette viruset, noe som betyr at viruset eksisterer i umiddelbar nærhet av millioner av mennesker hver eneste dag.
Husmus blir vanligvis infisert i mors liv eller rett etter fødselen, noe som fører til en tilstand av immunologisk toleranse; musa forblir infisert resten av livet og skiller ut enorme mengder virus i urin, avføring og spytt, uten at den selv viser noen tegn til sykdom eller redusert livslengde. Mennesker smittes primært ved inhalering av støv forurenset med museekskrementer – en typisk situasjon er rengjøring av gamle loft, boder, kjellere eller hytter som har stått tomme over vinteren. Smitte kan også skje via inntak av matvarer som har vært tilgjengelige for mus, eller via kontakt med kjæledyrgnagere som hamstere og marsvin, dersom disse har blitt smittet fra ville mus i dyrebutikker.
Hos friske voksne har en LCMV-infeksjon et veldig karakteristisk, "bifasisk" (todelt) forløp. Inkubasjonstiden er på 1 til 2 uker. Den første fasen varer i noen dager og minner om en klassisk, moderat influensa: pasienten opplever feber, frysninger, muskelsmerter (myalgi), appetittløshet, kvalme og oppkast. Deretter følger en periode på noen dager hvor feberen faller og pasienten føler seg betydelig bedre. Men så starter den andre fasen, som markerer virusets invasjon av sentralnervesystemet. Pasienten utvikler da symptomer på aseptisk meningitt (hjernehinnebetennelse) eller choriomeningitt: intens hodepine, uttalt nakkestivhet, sløvhet og ekstrem overfølsomhet for lys (fotofobi).
Selv om denne nevrologiske fasen er svært ubehagelig og krever sykehusinnleggelse, er dødeligheten hos ellers friske voksne på under 1 procent. Den virkelige tragedien med LCMV oppstår dersom en gravid kvinne blir smittet. Viruset kan krysse morkaken og infisere fosteret, spesielt i første og andre trimester. Dette fører ofte til spontanabort eller alvorlige medfødte misdannelser. Barn født med medfødt LCMV-infeksjon lider ofte av hydrocephalus ("vannhode"), chorioretinitt (alvorlig betennelse i øyet som fører til blindhet) og permanente hjerneskader med påfølgende psykisk og motorisk utviklingshemming. Det finnes ingen spesifikk antiviral behandling eller vaksine mot LCMV; forebygging gjennom effektiv musetetting av boliger og forsiktighet ved rengjøring er derfor helt avgjørende for gravide.