I 1999 ble helsemyndighetene i den peruanske Amazonas-byen Iquitos oppmerksomme på en bølge av pasienter som søkte legehjelp for akutt feber og intense leddsmerter. Ved første øyekast lignet utbruddet på denguefeber, som er vanlig i regionen, men laboratorietester avviste dette. Etter grundige genetiske analyser oppdaget man et helt nytt virus tilhørende bunyavirus-familien, som ble døpt Iquitos-viruset (IQTV). Viruset viste seg å være et såkalt "rekombinant" virus – en genetisk hybrid som hadde oppstått i naturen da to andre virus infiserte den samme cellen samtidig.
Iquitos-viruset har arvet deler av sitt arvemateriale fra det mer kjente Oropouche-viruset, og deler av det fra et annet uidentifisert bunyavirus. I likhet med Oropouche spres Iquitos-viruset via bitt fra bittesmå bitemygg (sviknott) som trives i det fuktige og varme klimaet i Amazonas-regnskogen. Viruset sirkulerer naturlig blant skogslevende pattedyr og fugler, men når mennesker etablerer bosetninger eller rydder skog i utkanten av urbane områder som Iquitos, hopper viruset over på den menneskelige populasjonen.
Symptomene på Iquitos-feber er akutte og smertefulle. Pasientene opplever plutselig høy feber, ledsaget av en intens, dundrende hodepine, frysninger og dype muskelsmerter. Det mest karakteristiske trekket er imidlertid de kraftige leddsmertene som kan gjøre det vanskelig for pasienten å bevege seg. Mange opplever også kvalme og oppkast. Selv om Iquitos-viruset per dags dato ikke har vært knyttet til dødsfall eller alvorlige blødningssymptomer, skaper dets evne til å forårsake langvarig utmattelse og leddplager store økonomiske og helsemessige utfordringer for befolkningen i de berørte områdene. Det finnes ingen vaksine eller spesifikk antiviral behandling; forebygging baserer seg på myggkontroll og personlig beskyttelse mot insektbitt.