Tacaribe-viruset (TCRV) har en helt spesiell plass i virologiens historie fordi det utfordret og endret forskernes forståelse av en hel virusfamilie. Viruset ble oppdaget i 1956 på øya Trinidad, etter at forskere isolerte det fra blodet til frugivore (fruktspisende) flaggermus av arten Artibeus jamaicensis. Tacaribe var det aller første viruset som ble plassert i arenavirus-familien, en gruppe som senere skulle inkludere beryktede og dødelige menneskelige patogener som Lassa-viruset og Machupo-viruset.
Det som gjør Tacaribe-viruset biologisk unikt, er dets naturlige vert. For nesten alle andre kjente arenavirus i verden er det gnagere (mus og rotter) som fungerer som de naturlige reservoarene. Tacaribe-viruset brøt med dette dogmet ved å bruke flaggermus som sin primære vert. Flaggermusene bærer viruset uten å vise tegn til sykdom, men kan skille det ut via kroppsvæsker. Hvordan viruset smitter mennesker i naturen er fortsatt uklart, men det antas at det kan skje via direkte kontakt med flaggermus eller ved inntak av frukt som har vært forurenset med flaggermusspytt eller urin.
Hos mennesker er kliniske infeksjoner med Tacaribe-viruset ekstremt sjeldne. De få dokumenterte tilfellene stammer i hovedsak fra laboratoriesmitte under forskning på 1960- og 1970-tallet. Pasientene utviklet en febersykdom ledsaget av hodepine, muskelsmerter og i noen tilfeller milde blødningstendenser. Det finnes ingen registrerte dødsfall blant mennesker direkte knyttet til dette viruset. Likevel studeres Tacaribe-viruset intenst i dag, ettersom forskere bruker det som en ufarlig modellorganisme i laboratorier for å forstå de molekylære mekanismene til de langt mer dødelige søramerikanske blødningsfebervirusene, uten å måtte jobbe under de mest ekstreme BSL-4-sikkerhetskravene.