I 1970 ble en sørafrikansk bonde innlagt på sykehus i nærheten av Pretoria med klassiske og skremmende symptomer på rabies, inkludert ekstrem agitasjon, kramper og hydrofobi (vannskrekk). Mannen døde i løpet av kort tid. Det merkelige var at han aldri hadde blitt bitt av en hund, men han rapporterte at han hadde blitt bitt i ansiktet av en flaggermus som hadde fløyet inn i huset hans noen uker tidligere. Da forskere analyserte prøver fra mannens hjerne, oppdaget de at han ikke var infisert med det vanlige rabiesviruset, men med et helt nytt lyssavirus som fikk navnet Duvenhage-viruset (DUVV).
Duvenhage-viruset tilhører samme slekt som rabiesviruset (Lyssavirus) og deler dets dødelige karakter. Viruset har sitt naturlige reservoar i insektspisende flaggermus i Afrika, spesielt arten Miniopterus schreibersii (langvingeflaggermus). Flaggermusene bærer viruset i spyttkjertlene, og når de blir syke av viruset, kan de vise avvikende atferd, miste evnen til å fly og ende opp på bakken, der de lett kan komme i kontakt med mennesker eller kjæledyr.
Sykdomsforløpet for Duvenhage-viruset hos mennesker er identisk med klassisk rabies, og det er ekstremt aggressivt. Viruset vandrer fra bittstedet langs nervene og opp til hjernen, der det forårsaker en fatal hjernebetennelse (encefalitt). Pasienten opplever innledningsvis feber og hodepine, etterfulgt av hallusinasjoner, lammelser, voldsomme svelgekramper og til slutt død. Det finnes kun tre dokumenterte tilfeller i verden – det siste i Nederland i 2007, der en nederlandsk kvinne ble smittet etter et flaggermusbitt under en ferie i Kenya. Det mest urovekkende med Duvenhage-viruset er at vanlige rabiesvaksiner kun gir delvis eller usikker beskyttelse mot dette spesifikke viruset, noe som gjør rask identifisering og spesialisert behandling etter et flaggermusbitt i Afrika livsviktig.