Mange tror at et beinbrudd krever et direkte, hardt slag fra en ytre gjenstand – for eksempel at man mister noe tungt på foten eller kolliderer med et møbel. Men menneskekroppen har så sterke muskler og sener at de under de rette (eller gale) omstendighetene kan ødelegge sitt eget skjelett. Dette fikk en kvinnelig student erfare en tidlig morgen da hun hadde det travelt med å rekke forelesning.
I det hun skyndte seg ut av soverommet, feilberegnet hun avstanden til dørkarmen. Hennes venstre lilletå traff kanten av karmen i stor fart. Selve støtet mot tåen var smertefullt, men det virkelige problemet oppstod i brøkdelen av et sekund etterpå. Refleksen i foten forsøkte umiddelbart å trekke tåen innover for å beskytte den, samtidig som kroppens bevegelse fremover dro tåen i motsatt retning. Dette skapte et ekstremt, plutselig strekk i senene som er festet til det femte mellomfotsbeinet på yttersiden av foten.
Senen var sterkere enn beinstrukturen den var forankret i. Istedenfor at senen røk, fungerte den som et tau som røsket med seg en stor bit av selve beinet. Dette kalles på fagspråket et avulsjonsbrudd (eller avrivningsbrudd). Studenten hørte et tydelig, tørt smekk og falt om på gulvet. Foten hovnet opp i løpet av minutter, og huden ble dyp lilla.
Da hun ankom sykehuset, trodde hun selv at hun bare hadde forstuet tåen kraftig. Røntgenbildene avkreftet imidlertid dette og viste den løsrevne beinbiten som hang og slang flere millimeter unna sin opprinnelige plass. Fordi beinbiten var dratt ut av posisjon av den stramme senen, kunne ikke bruddet gro av seg selv med bare ro. Kirurgene måtte foreta et lite inngrep der de trakk beinbiten tilbake på plass og fikserte den med en såkalt "K-wire" – en medisinsk metallpinne. Dette uvanlige bruddet førte til seks uker i en spesialstøvel og lærte pasienten at kroppens egne stabiliseringsmekanismer noen ganger kan gjøre mer skade enn gavn.