Tretthetsbrudd, eller stressbrudd, forbindes vanligvis med toppidrettsutøvere, maratonløpere eller rekrutter i militæret som utsetter skjelettet for ekstrem og repeterende mekanisk belastning over lang tid. At man kan pådra seg et slikt brudd ved å sitte helt stille og se på film, virker fullstendig ulogisk. Likevel var det nettopp dette som skjedde med en filmfrelst mann i midten av 50-årene under en lokal filmfestival.
Mannen hadde kjøpt pass til et seks timer langt filmmaraton. Kinosalen var full, og setene var av den eldre, trange typen med svært begrenset benplass. Mannen, som var relativt høy, ble sittende i en ubehagelig og låst posisjon der han måtte spenne føttene mot seteryggen foran seg for å få plass. Gjennom tre lange filmer nektet han å reise seg for ikke å gå glipp av en eneste scene, til tross for at han kjente en murrende, verkende følelse i det venstre leggbeinet. Han antok at det bare var en muskelknute eller vanlig stivhet.
Da rulleteksten på den siste filmen overtok skjermen, reiste han seg raskt opp for å forlate salen. I det han la full kroppsvekt på det venstre beinet, hørte han ikke et knekk, men opplevde at beinet plutselig sviktet fullstendig under ham, ledsaget av en lammende smerte. Han falt over ende mellom seteradene og måtte bæres ut av vektere.
Røntgen og en påfølgende MR-undersøkelse avdekket et hårfint stressbrudd i den nedre delen av fibula (det tynne leggbeinet). Legene klødde seg først i hodet, men etter en grundig gjennomgang av pasientens sykehistorie fant de svaret. Mannen led av en udiagnostisert vitamin D-mangel og mild osteopeni (lav beinmasse). Når han presset beinet i en konstant, statisk spenning mot setet foran seg i seks timer uten avbrudd, ble det kontinuerlige trykket på det svekkede beinet for mye. Den plutselige belastningen da han reiste seg, ble den utløsende faktoren som fikk det mikroskopiske bruddet til å åpne seg. Behandlingen bestod av avlastning med krykker i seks uker og høye doser med kalsium- og vitamin-tilskudd.