Håndbak er en klassisk måte å måle krefter på, enten det er i skolegården, på treningssenteret eller i lystig lag. Det fremstår som en ren styrkeprøve mellom armmusklene, men i realiteten utsetter idretten skjelettet for krefter det overhodet ikke er designet for å tåle. Dette ble smertelig tydelig under en privat fest der to veltrente kamerater i 20-årene bestemte seg for å avgjøre hvem som var sterkest.
De plasserte albuene på et solid bord, grep hverandres hender og låste låste posisjonen. Begge mennene drev med styrketrening og hadde uvanlig sterk muskulatur i bryst og overarmer. Kampen var ekstremt jevn. I over et minutt stod armene deres fullstendig stille i sentrum av bordet, mens svetten haglet og musklene skalv av maksimal anstrengelse. Ingen av dem ville gi etter.
Det pasienten ikke var klar over, var de biomekaniske kreftene som bygde seg opp inne i armen hans. Når man presser alt man kan sidelengs i håndbak, genererer brystmusklene og skulderrotatorene en enorm rotasjonskraft (torsjon) i overarmsbeinet (humerus). Albuen fungerer som et fastlåst omdreiningspunkt i bordet, mens hånden presses i en sirkulær bane. Overarmsbeinet blir dermed vridd som en klut.
Plutselig ga beinstrukturen etter for det massive muskeltrykket. Et høyt, dump "smell" gjenlød i rommet, og mannens arm kollapset i en unaturlig vinkel. Han hadde pådratt seg et alvorlig spiralbrudd i overarmsbeinet – beinet hadde bokstavelig talt revnet i et spiralmønster på grunn av vridningen. Smerten var så sjokkartet at han gikk inn i mildt sirkulasjonssjokk før ambulansen rakk å komme.
Bruddet var komplisert fordi den store radialisnerven, som styrer evnen til å løfte hånden og fingrene, ligger tett omslynget rundt overarmsbeinet akkurat der bruddet skjedde. Kirurgene måtte operere akutt for å sikre at nerven ikke lå i klem mellom de skarpe beinbruddkantene. De stabiliserte beinet med en stor metallplate og åtte skruer langs hele overarmens lengde. Det tok nesten et halvt år med opptrening før han fikk tilbake full kraft og funksjon i armen.