Kardiomyopati jest en samlebetegnelse på en gruppe sykdommer som rammer selve hjertemuskelen direkte. Tilstanden påvirker hjertets evne til å trekke seg sammen eller slappe av, noe som gradvis fører til svekket pumpefunksjon og økt risiko for hjerterytmeforstyrrelser. Kardiomyopatier deles inn i tre hovedtyper basert på hvordan hjertets anatomi forandrer seg: dilatert, hypertrofisk og restriktiv kardiomyopati.
De tre hovedtypene
-
Dilatert kardiomyopati: Dette er den vanligste formen. Her blir hjertets hovedkamre (særlig det venstre) utvidet, strukket og tynne. Hjertemuskelen mister sin kraft, noe som gjør at den pumper blodet dårligere. Årsakene kan være genetiske, men tilstanden kan også utløses av langvarig alkoholmisbruk, infeksjoner eller svangerskap.
-
Hypertrofisk kardiomyopati: Ved denne formen blir veggene i hjertemuskulaturen unormalt tykke og stive, uten at det skyldes høyt blodtrykk. Dette gjør det vanskelig for hjertet å fylles med blod mellom slagene, og i noen tilfeller kan den tykke muskelen blokkere blodstrømmen ut i kroppen. Dette er en arvelig tilstand og en kjent årsak til plutselig hjertestans hos unge idrettsutøvere.
-
Restriktiv kardiomyopati: Dette er den sjeldneste formen. Hjertemuskelen blir stiv og lite elastisk, ofte fordi normalt vev erstattes av arrvev eller proteiner (som ved amyloidose). Hjertet har normal pumpekraft, men klarer ikke å utvide seg nok til å fylles med blod.
Symptomer og diagnostikk
Symptomene minner mye om klassisk hjertesvikt: økende pustenød ved fysisk aktivitet, kronisk tretthet, svimmelhet, hjertebank, brystsmerter og væskeansamlinger (ødemer) i bena eller magen. Diagnosen stilles primært ved hjelp av ekkokardiografi (ultralyd av hjertet) og MR-undersøkelse av hjertet, som gir detaljerte bilder av muskelens struktur og funksjon. Genesting er ofte aktuelt siden mange av formene er arvelige.
Behandling
Behandlingen avhenger av undertypen, men retter seg generelt mot å lindre symptomer og forhindre komplikasjoner. Det brukes medisiner som betablokkere for å roe hjerterytmen, ACE-hemmere og vanndrivende midler. For pasienter med høy risiko for livstruende hjerterytmeforstyrrelser, opereres det ofte inn en hjertestarter (ICD). I terminale tilfeller kan en hjertetransplantasjon være eneste utvei.