Når en pasient lider av alvorlig hjerteklaffsykdom – enten i form av en trang klaff (stenose) eller en lekk klaff (insuffisiens) – og tilstanden ikke lenger kan kontrolleres med medisiner eller repareres kirurgisk, må klaffen erstattes med en kunstig protese. Dette er et omfattende inngrep som kan redde pasientens liv og gjenopprette normal hjertefunksjon. Innen moderne kardiokirurgi finnes det to hovedtyper hjerteklaffproteser: mekaniske og biologiske klaffer. Begge har sine klare fordeler og ulemper.
Mekaniske klaffer: Ekstrem holdbarhet, men krever oppfølging
Mekaniske hjerteklaffer er laget av syntetiske materialer, vanligvis karbon og titan. Fordelen med disse klaffene er deres mekaniske robusthet. De slites praktisk talt aldri ut og varer som regel resten av pasientens liv. Derfor er de det foretrukne valget for yngre pasienter (ofte definert som personer under 60–65 år), som ellers ville risikert å måtte gjennomgå flere operasjoner i løpet av livet.
Den store ulempen med en mekanisk klaff er at de fremmede materialene øker risikoen for at blodet koagulerer på overflaten av klaffen, noe som kan føre til blodpropp eller hjerneslag. Pasienter med mekanisk klaff må derfor gå på sterke blodfortynnende medisiner (antikoagulasjon, vanligvis warfarin) resten av livet. Dette krever regelmessige blodprøver (INR-målinger) og medfører en permanent økt risiko for blødninger. Noen pasienter kan også oppleve det som sjenerende at klaffen lager en svak, tikkende lyd når den lukker seg.
Biologiske klaffer: Mer naturlig, men begrenset levetid
Biologiske klaffer, også kalt bioproteser, er laget av organisk vev fra dyr, vanligvis fra hjertesekken til en ku (bovint) eller en hjerteklaff fra en gris (porcint). Fordelen med biologiske klaffer er at deres overflate ligner kroppens egne celler. Blodet koagulerer ikke like lett på disse klaffene, og pasienten trenger derfor som regel ikke langvarig behandling med sterke blodfortynnende medisiner. Dette gir en friere hverdag uten restriksjoner knyttet til blødningsfare.
Ulempen er holdbarheten. Over tid vil biologisk vev gjennomgå en naturlig forkalkning og degenerasjon, akkurat som menneskets egne klaffer. En biologisk klaff har en forventet levetid på mellom 10 og 15 år (noen ganger litt lenger hos eldre personer). Derfor velges disse primært til eldre pasienter, eller til pasienter som av medisinske årsaker ikke kan ta blodfortynnende medisiner.
Det endelige valget
Valget av klaffprotese tas i samråd mellom pasienten, kardiologen og kirurgen. Det tas hensyn til pasientens alder, forventede levealder, livsstil (for eksempel ønske om graviditet eller idrettsaktiviteter som medfører risiko for skader) og eventuelle andre sykdommer. Takket være ny teknologi, som TAVI (kateterbasert klaffeimplantasjon), er det nå også mulig å sette inn en ny biologisk klaff inni en gammel, slitt biologisk klaff uten en ny åpen hjerteoperasjon.