Sjøgrens syndrom er en kronisk, autoimmun systemsykdom som primært rammer kroppens eksokrine kjertler, spesielt tåre- og spyttkjertlene. Dette fører til de klassiske hovedsymptomene tørre øyne (keratokonjunktivitis sicca) og tørr munn (xerostomi). Men siden Sjøgrens syndrom er en systemisk tilstand, kan immunforsvaret også angripe andre organer i kroppen, og nyrene er et av de ekstraglandulære organene som kan bli involvert.
Nyreengasjement ved Sjøgrens syndrom forekommer hos anslagsvis 5 % til 10 % av pasientene. Den desidert vanligste formen for nyreskade ved denne tilstanden er kronisk interstitiell nefritt. Ved denne formen infiltrerer kroppens egne lymfocytter nyrenes bindevev og rommet rundt nyretubuli (interstitiet), på en lignende måte som de angriper spyttkjertlene. Dette fører til en lavgradig, men vedvarende betennelse som over tid kan føre til arrdannelse (fibrose) og skade på nyrekanalene.
Skaden på nyretubuli fører ofte til spesifikke funksjonsforstyrrelser før det eventuelt oppstår et generelt fall i nyrefunksjonen. En vanlig komplikasjon er utvikling av distal renal tubulær acidose (RTA type 1). Nyrene mister evnen til å skille ut syre, noe som gjør blodet surt og fører til at kroppen skiller ut for mye kalium. Dette kan resultere i hypokalemi (lavt kalium i blodet), noe som kan gi muskelsvakhet, tretthet og i alvorlige tilfeller periodiske lammelser. En annen tubulær defekt kan være nedsatt evne til å konsentrere urinen, noe som fører til økt vannlating (polyuri) og intens tørste (polydipsi).
Sjeldenere kan Sjøgrens syndrom forårsake glomerulonefritt (betennelse i selve filtreringsnøstene), noe som vanligvis er knyttet til dannelsen av immunkomplekser eller kryoglobuliner i blodet. Dette vil manifestere seg med blod og store mengder protein i urinen.
Nyreengasjementet utvikler seg ofte veldig langsomt og kan være til stede i lang tid uten å gi tydelige symptomer. Det oppdages gjerne ved rutinemessige blod- og urinprøver som viser lavt kalium, surt blod eller stigende kreatininverdier. Ved mistanke om betydelig nyreskade kan en nyrebiopsi være nødvendig for å bekrefte diagnosen. Behandlingen avhenger av alvorlighetsgraden; milde tubulære defekter behandles med tilskudd av kalium og bikarbonat, mens mer uttalt eller progressiv interstitiell nefritt og glomerulonefritt krever immundempende behandling med kortikosteroider eller andre immunmodulerende medikamenter.