Et renalt infarkt – det vil si vevsdød i en del av nyren på grunn av plutselig opphør av blodtilførselen – kan i sjeldne tilfeller oppstå som en alvorlig komplikasjon til den vaskulære sykdommen fibromuskulær dysplasi (FMD). FMD er en ikke-inflammatorisk, ikke-aterosklerotisk sykdom som rammer veggene i mellomstore arterier, og nyrearteriene er de som hyppigst er involvert. Sykdommen rammer i stor grad yngre og middelaldrende kvinner.

Ved fibromuskulær dysplasi oppstår det en unormal cellevekst og bindevevsdannelse i et eller flere av lagene i arterieveggen. Dette fører til karakteristiske forandringer i karet, oftest i form av en serie med innsnevringer (stenoser) og utvidelser (aneurismer) som gir arterien et utseende som minner om en perlesnor på røntgenbilder. Disse strukturelle endringene forstyrrer den normale, glatte blodstrømmen og skaper turbulens.

Et renalt infarkt sekundært til FMD kan oppstå via to hovedmekanismer:

  1. Lokal proppdannelse (Trombose): Den turbulente blodstrømmen og de skadede områdene i karveggen skaper et miljø hvor blodplater lett kan samle seg og danne en lokal blodpropp som plutselig blokkerer arterien helt.

  2. Spontan arteriedisseksjon: Veggen i en FMD-rammet arterie er svakere enn normalt. Det kan oppstå en rift i det innerste laget av karveggen (en disseksjon), slik at blod presses inn mellom lagene i veggen. Dette skaper en falsk kanal som akutt klemmer av den sanne kanalen og stopper blodtilførselen til nyren.

Det mest fremtredende symptommet på et akutt nyreinfarkt er plutselige, intense og konstante smerter i flanken eller i magen, som ofte ledsages av kvalme, oppkast og feber. På grunn av den akutte oksygenmangelen skiller nyren ut store mengder av hormonet renin, noe som resulterer i en umiddelbar og markert stigning i blodtrykket. Mikroskopisk eller synlig blod i urinen kan forekomme.

Diagnosen stilles raskt ved hjelp av en CT-angiografi av nyrer og urinveier. Undersøkelsen vil vise et karakteristisk kileformet område i nyren som ikke tar opp kontrastvæske (infarktet), samt de typiske "perlesnor"-forandringene eller en disseksjon i nyrearterien.

Behandlingen krever akutt sykehusinnleggelse og har som mål å begrense omfanget av vevsskaden, kontrollere blodtrykket og lindre smerte. Pasienten settes på blodfortynnende medisiner (antikoagulasjon) for å forhindre videre proppdannelse. Høyt blodtrykk behandles aggressivt. I visse tilfeller med store, nylig oppståtte propper eller pågående disseksjon, kan det være aktuelt med endovaskulær behandling, som ballongblokking (angioplastikk) for å gjenåpne karet og redde det gjenværende nyrevevet.