Cotards syndrom, populært kalt "det levende lik-syndrom", er en sjelden og alvorlig nevropsykiatrisk lidelse der pasienten har en fast, vrangforestilling om at de selv er døde, ikke eksisterer, holder på å råtne, eller har mistet sine indre organer, sitt blod eller sin sjel. I noen ekstreme tilfeller kan pasienten tro at de er udødelige. Tilstanden ble først beskrevet av den franske nevrologen Jules Cotard i 1880, som kalte det "délire de négation" (benektelsesvanvidd). Dette er en av de mest dramatiske formene for nihilistisk vrangforestilling som finnes innen psykiatrien.
Patofysiologi og symptomer
Syndromet opptrer sjelden isolert og ses oftest som en del av en dyp psykotisk depresjon, schizofreni eller som følge av nevrologiske sykdommer som demens, hjerneslag eller traumatiske hjerneskader. Nevrobiologisk sett antas lidelsen å henge sammen med en dyp koblingsfeil i hjernen. Det er en teori om at forbindelsen mellom de områdene som gjenkjenner ansikter og kroppsfunksjoner (fusiform gyrus) og de områdene som prosesserer følelser (amygdala), er fullstendig brutt. Pasienten ser seg selv i speilet eller merker sin egen kropp, men føler absolutt ingenting. For å rasjonalisere denne totale mangelen på emosjonell respons, konkluderer hjernen med at kroppen må være død.
Behandling og prognose
Pasienter med Cotards syndrom lider enormt. Fordi de tror de er døde, slutter de ofte å spise, drikke og vaske seg, noe som kan føre til alvorlig underernæring og reell livsfare. Behandlingen er intensiv og krever innleggelse i psykiatrisk avdeling. Farmakologisk behandling inkluderer antipsykotika, antidepressiva og stemningsstabiliserende midler. Elektrokonvulsiv terapi (ECT), også kjent som elektrosjokkbehandling, har vist seg å være spesielt effektiv i alvorlige tilfeller av Cotards syndrom, og kan ofte bringe pasienten ut av den dype psykotiske tilstanden relativt raskt, slik at de kan gjenvinne kontakten med realiteten.