Jerusalem-syndrom er en unik og sjelden psykisk tilstand der turister eller pilegrimer som besøker den hellige byen Jerusalem, utvikler intense, religiøst pregede vrangforestillinger, psykoser eller tvangstanker. Det mest slående trekket er at personer som tidligere har vært mentalt helt friske, plutselig kan bli overbevist om at de selv er en spesifikk bibelsk skikkelse, som Jesus Kristus, jomfru Maria, profeten Elias czy kong David. Syndromet ble klinisk definert på 1980-tallet av den israelske psykiateren Yair Bar-El.
Det typiske forløpet
Syndromet deles vanligvis inn i tre typer, hvor Type III er den mest fascinerende – her har pasienten ingen forhistorie med psykisk sykdom. Forløpet følger et merkelig, forutsigbart mønster:
-
Pasienten opplever en uforklarlig rastløshet og nervøsitet under oppholdet i Jerusalem.
-
De føler en tvangsmessig trang til å splitte seg fra reisefølget eller familien.
-
De utvikler en besatthet av renhet, vasker seg obsessivt og klipper neglene.
-
De improviserer en hvit, toga-lignende drakt, ofte ved å rive i stykker hotellrommets laken.
-
De begynner å rope ut, synge salmer eller holde høylytte prekener på kjente hellige steder, som Klagemuren eller Den hellige gravs kirke, der de oppfordrer menneskeheten til omvendelse.
Årsaker og prognose
Hvert år innlegges mellom 50 og 100 turister på psykiatriske sykehus i Jerusalem (særlig Kfar Shaul-senteret) på grunn av dette syndromet. Nevropsykologisk antas det at den enorme historiske og religiøse vekten byen bærer, kombinert med kultursjokk og utmattelse, utløser en akutt forsvarsmekanisme i psyken. Heldigvis er Jerusalem-syndrom som regel forbigående. Når pasienten blir fysisk fjernet fra byen og gjenforent med sin familie, avtar vrangforestillingene i løpet av noen dager. Psykoterapi og milde beroligende midler kan støtte prosessen, og pasientene ser ofte tilbake på episoden med dyp flauhet.