I de vidstrakte, tørre landbruksområdene i delstaten Portuguesa i Venezuela dukket det i september 1989 opp en mystisk epidemi. Tidligere friske landarbeidere ble plutselig lagt inn på sykehus med voldsom feber, dehydrering og omfattende blødninger fra slimhinnene. Sykdommen fikk navnet venezuelansk blødningsfeber (VHF), og synderen viste seg å være et helt nytt virus tilhørende arenavirus-familien: Guanarito-viruset. Dette viruset utgjør i dag en av de største biologiske risikoene i det nordlige Sør-Amerika og klassifiseres på høyeste biosikkerhetsnivå (BSL-4) på grunn av sin dødelighet og mangel på effektiv behandling.
Guanarito-viruset smitter ikke normalt mellom mennesker, noe som begrenser potensialet for globale pandemier, men lokalt er det en konstant trussel. Det naturlige reservoaret for viruset er spesifikke arter av ville gnagere, primært kortsnutede rørrotter (Zygodontomys brevicauda) og sukkerrørrotter. Disse gnagerne utvikler en kronisk, asymptomatisk infeksjon og skiller ut enorme mengder virus i sitt naturlige miljø gjennom urin, avføring og spytt. Smitteomsetningen til mennesker skjer nesten utelukkende via aerosoloverføring. Når bønder pløyer åkrene, høster avlinger eller rydder i uthus, virvles det opp støv som er forurenset med tørket gnagerurin. Når dette støvet inhaleres, etablerer viruset seg i luftveiene før det sprer seg til resten av kroppen.
Inkubasjonstiden er vanligvis mellom en og to uker. Sykdomsforløpet er akutt og skremmende. Det starter med uspesifikke symptomer: høy feber, ekstrem utmattelse, intense muskelsmerter, sår hals og dyp hodepine. Mange pasienter opplever også sterke magesmerter, oppkast og diaré, noe som raskt fører til alvorlig dehydrering og elektrolyttforstyrrelser.
Det som imidlertid skiller Guanarito-viruset fra en vanlig infeksjon, er dets ødeleggende effekt på det vaskulære systemet. Viruset angriper endotelcellene som kler innsiden av blodkarene, og forstyrrer kroppens koagulasjonsmekanismer. Etter noen dager begynner pasienten å utvikle petekkier (små blødninger i huden) og ekkymoser (større blåflekker). Dette etterfølges av massive blødninger fra tannkjøttet, nesen, mage-tarmkanalen og kjønnsorganene. Blodtrykket faller dramatisk, og pasienten risikerer å gå inn i hypovolemisk sjokk – en tilstand der hjertet ikke klarer å pumpe nok blod til organene på grunn av det massive væske- og blodtapet. I tillegg opplever rundt en tredjedel av pasientene nevrologiske komplikasjoner som skjelvinger, kramper og endret mental status. Dødeligheten varierer mellom 20 og 33 prosent. Siden det ikke finnes noen spesifikk antiviral medisin eller vaksine, er pasientene avhengige av tidlig og aggressiv støttebehandling, inkludert væskeerstatning og blodoverføringer.