Alkhurma-viruset (ALSV) er en relativt ny oppdagelse innen medisinsk vitenskap, men det har raskt markert seg som en alvorlig helsetrussel i Midtøsten. Viruset ble første gang isolert i 1995 i Al-Khurma-distriktet i Saudi-Arabia, fra blodet til en pasient som opprinnelig ble antatt å lide av den mer kjente Krim-Kongo blødningsfeberen. Genetiske analyser avdekket imidlertid at det dreide sig om et helt nytt flavivirus. Alkhurma-viruset er en nær genetisk slektning av Kyasanur Forest Disease-viruset som finnes i India, noe som tyder på en eldgammel evolusjonær kobling på tvers av Det indiske hav, men Alkhurma har tilpasset seg et helt annet økosystem: det tørre ørkenklimaet.
Den primære vektoren for Alkhurma-viruset er flått, spesielt arter som tilhører slekten Ornithodoros (mykflått) og Hyalomma (hardflått). Disse flåttene lever som parasitter på store og små husdyr i regionen, med en særlig forkjærlighet for dromedarer (kameler) og sauer. Mennesker smittes vanligvis på tre måter: gjennom direkte flåttbitt under arbeid med dyr, gjennom kontakt med sår eller slimhinner hos infiserte dyr under slakting, eller ved å konsumere upasteurisert, rå melk fra infiserte kameler. Dette gjør at sykdommen primært rammer nomader, bønder, slakteriarbeidere og veterinærer.
Når viruset kommer inn i menneskekroppen, retter det seg mot de hvite blodcellene og det vaskulære systemet. Inkubasjonstiden varierer fra to til syv dager, avhengig av smitteveien. Sykdommen slår inn med voldsom kraft. Pasienten opplever en brå og ekstrem temperaturstigning, ledsaget av intense frysninger, dundrende frontal hodepine, og dype, invalidiserende muskel- og leddsmerter, spesielt i korsryggen og bena. Mange pasienter utvikler også alvorlige gastrointestinale symptomer som oppkast, kvalme og diaré.
I løpet av den første uken kan sykdommen eskalere til en hemorrogisk fase. Viruset skader blodkarene og fører til svikt i blodplatene (trombocytopeni). Pasientene begynner å blø spontant fra nesen, tannkjøttet og inn i huden, samt via urinveiene og tarmen. I de mest alvorlige tilfellene oppstår det nevrologiske komplikasjoner som encefalopati, preget av ekstrem forvirring, desorientering, delirium og etter hvert koma. Nyresvikt og leversvikt (hepatorenal svikt) er vanlige dødsårsaker. Dødeligheten anslås å ligge mellom 10 og 25 prosent i kliniske tilfeller. Det finnes ingen spesifikk antiviral behandling eller vaksine mot Alkhurma-viruset; behandlingen er utelukkende støttende og rettes mot å opprettholde væskebalanse, nyrefunksjon og koagulasjonsevne. Forebygging baserer seg på streng hygiene, bruk av insektmidler på husdyr og obligatorisk pasteurisering av kamelmelk.