Oropouche-viruset (OROV) representerer en voksende folkehelseutfordring i Sør- og Mellom-Amerika, og eksemplifiserer hvordan miljøendringer kan drive et skjult jungelvirus inn i urbane områder. Viruset ble oppdaget for første gang i 1955 i Vega de Oropouche i Trinidad og Tobago, hvor det ble isolert fra en febersyk skogsarbeider. Siden den gang har viruset forårsaket en rekke store epidemier, spesielt i Amazonas-regionen i Brasil, Peru, Colombia og Venezuela, og har infisert hundretusener av mennesker, selv om det ofte blir feildiagnostisert på grunn av sin likhet med andre tropiske febersykdommer.
Oropouche-viruset tilhører peribunyavirus-familien og har to distinkte smittesykler: en sylvan (vill) syklus og en urban syklus. I den ville syklusen sirkulerer viruset rolig mellom skogslevende pattedyr, som trefingrede dovenyr, aper og visse fuglearter, med skogsmygg som vektor. Men når mennesker hugger ned skogen og etablerer bosetninger, brytes denne barrieren. I den urbane syklusen er det mennesker som er hovedverten, og viruset spres effektivt av en bitteliten bitemygg (sviknott) kalt Culicoides paraensis. Denne knotten trives ekstremt godt i urbane og peri-urbane områder, spesielt der det finnes råtnende organisk materiale, som fruktskall og kakaorester, nær fuktig jord.
Etter et bitt fra en infisert sviknott, tar det vanligvis mellom fire og åtte dager før de første symptomene melder seg. Oropouche-feber kjennetegnes av et akutt og intenst forløp. Sykdommen starter med plutselig høy feber, ledsaget av en dundrende hodepine som ofte beskrives som uutholdelig, samt lysskyhet (fotofobi), svimmelhet, episoder med spontant oppkast og generaliserte muskel- og leddsmerter. Et av de mest unike og diagnostisk viktige trekkene ved Oropouche-viruset er dets "bifasiske" natur. Hos opptil 60 prosent av pasientene vil symptomene avta etter tre til fire dager, og pasienten tror de er på bedringens vei. Men etter en kort periode med tilsynelatende formkurve, blusser sykdommen opp igjen med full styrke, ofte med de samme intense smertene og febertoppene.
Selv om de fleste pasienter blir friske etter to til tre uker med utmattelse, er ikke viruset helt ufarlig. I sjeldne tilfeller, spesielt hos barn eller individer med nedsatt immunforsvar, kan viruset trenge gjennom blod-hjerne-barrieren og forårsake aseptisk meningitt (hjernehinnebetennelse). Dette gir symptomer som stiv nakke, sløvhet og nevrologiske forstyrrelser. Det finnes ingen spesifikk antiviral medisin eller vaksine mot Oropouche. Siden bitemyggen er så liten at den lett trenger gjennom vanlige myggnett, krever forebygging spesielle finmaskede nett, utstrakt bruk av insektsmidler og grundig sanering av organisk avfall rundt boliger.