Mens de fleste i Nord-Amerika og Europa frykter borreliose (Lyme-sykdom) etter et flåttbitt, finnes det et langt mer akutt og livstruende patogen i de nordlige skogene i USA og Canada: Powassan-viruset (POWV). Viruset ble først oppdaget i 1958 i den lille byen Powassan i Ontario, Canada, etter at en ung gutt utviklet en ekstrem hjernebetennelse og døde. Powassan-viruset er et flavivirus, og selv om antall årlige tilfeller er relativt lavt, har forekomsten vært økende de siste årene, noe som skaper dyp bekymring blant infeksjonsmedisinere.

Det som gjør Powassan-viruset betydelig farligere enn mange andre flåttbårne patogener, er den ekstreme overføringshastigheten. For at en flått skal overføre borreliabakterien, må den vanligvis sitte fast på huden og suge blod i 24 til 48 timer. Powassan-viruset derimot, sitter i flåttens spyttkjertler og kan overføres til menneskets blodbanen i løpet av så lite som 15 minutter etter at flåtten har bitt seg fast. Dette betyr at selv om man er nøye med å sjekke kroppen for flått etter en skogstur, kan man allerede være smittet. Viruset overføres primært av tre flåttarter: Ixodes cookei (som vanligvis biter murmeldyr), Ixodes marxi (ekornflått) og den mer aggressive Ixodes scapularis (hjorteflått), som også gjerne biter mennesker og sprer borreliose.

Mange som blir smittet med Powassan-viruset utvikler ingen symptomer, eller opplever kun en mild, forbigående febersykdom som aldri blir diagnostisert. Men når viruset først klarer å krysse blod-hjerne-barrieren og infisere sentralnervesystemet, er sykdomsbildet dramatisk. Inkubasjonstiden varierer fra en uke til en måned. Sykdommen manifesterer seg da som hjernebetennelse (encefalitt) eller hjernehinnebetennelse (meningitt). Symptomene inkluderer akutt høy feber, oppkast, dundrende hodepine, uttalt sløvhet, desorientering, talevansker (dysartri), tap av koordinasjonsevne og i alvorlige tilfeller lammelser i deler av kroppen samt epileptiske anfall.

Rundt 10 til 15 prosent av alle pasienter som utvikler den nevrologiske formen for Powassan-viruset dør som følge av hjerneødem eller svikt i vitale hjernesentre. For de som overlever, er veien tilbake ofte lang og ufullstendig. Over 50 prosent av de overlevende må leve med permanente, alvorlige nevrologiske senskader. Dette inkluderer kronisk hodepine, muskelsvekkelse, hukommelsestap, emosjonell ustabilitet og lammelser som krever livslang rullestolbruk eller annen assistanse. Det finnes i dag ingen spesifikk antiviral medisin eller vaksine mot Powassan-viruset. Behandlingen er rent støttende og rettes mot å redusere trykket i hjernen og støtte pustefunksjonen. Det beste vernet er derfor konsekvent forebygging av flåttbitt gjennom bruk av DEET-insektmidler og tildekking av huden.