Chandipura-viruset (CHPV) er et av de mest aggressive og skremmende virusene som rammer den rurale befolkningen i India. Viruset tilhører rhabdovirus-familien – samme familie som det beryktede rabiesviruset – og ble først isolert i 1965 under et utbrudd av febersykdom i landsbyen Chandipura i delstaten Maharashtra. I tiårene etter oppdagelsen ble det ansett som en sjeldenhet, helt til det i 2003 og 2004 eksploderte i store, dødelige utbrudd i delstatene Andhra Pradesh og Gujarat, hvor hundrevis av barn mistet livet i løpet av få timer etter de første symptomene.
Chandipura-viruset overføres til mennesker via bitt fra infiserte sandfluer (hovedsakelig av arten Phlebotomus papatasi), samt enkelte typer sigøynermygg (Aedes aegypti). Disse insektene trives i sprekker i muddervegger, i dyrestaller og under tørre, støvete forhold på den indiske landsbygda. Viruset rammer nesten utelukkende barn under 15 år, og forskere tror dette skyldes at voksne i endemiske områder har utviklet en viss immunitet etter gjentatte milde eksponeringer gjennom oppveksten, samt at barns immunsystem og blod-hjerne-barriere er mer sårbar for dette spesifikke patogenet.
Det mest fryktinngytende med Chandipura-viruset er det ekstremt raske og voldsomme sykdomsforløpet. Inkubasjonstiden er kort, ofte under 48 timer. Et barn kan våkne opp om morgenen i full vigør, for så å utvikle plutselig, skyhøy feber og voldsomme oppkast tidlig på ettermiddagen. Viruset har en ekstrem evne til å penetrere sentralnervesystemet, og i løpet av bare noen få timer utvikler infeksjonen seg til en akutt, eksplosiv hjernebetennelse (encefalitt).
Barnet blir raskt desorientert, utvikler kraftige krampeanfall (konvulsjoner), mister bevisstheten og faller i dyp koma. I mange tilfeller inntreffer døden innen 12 til 24 timer etter at den aller første febertoppen ble registrert. Dødeligheten under utbrudd er ekstremt høy, og varierer mellom 50 og 70 prosent. Det finnes ingen spesifikk antiviral behandling eller kommersielt tilgjengelig vaksine mot Chandipura-viruset. Den eneste sjansen et infisert barn har for å overleve, er umiddelbar transport til et sykehus som kan tilby aggressiv intensivbehandling, inkludert medikamenter for å kontrollere krampene og redusere det kritiske trykket i hjernen. Siden sykdommen rammer fattige landbruksområder med lang vei til spesialisert helsehjelp, forblir Chandipura-viruset en av de mest tragiske og underfinansierte medisinske krisene i Sør-Asia, og forebygging handler primært om å sprøyte boliger med insektsmidler for å utrydde sandfluene.