I mars 1957 ble forskere og helsemyndigheter i delstaten Karnataka i det sørlige India oppmerksomme på et merkelig fenomen i de tette skogene i Kyasanur. Svarte langurer og hetteaper begynte plutselig å falle døde ned fra trærne i store antall. Kort tid etter utviklet skogsarbeidere, jegere og bønder som bodde i utkanten av skogen, en alvorlig og ofte dødelig blødningsfeber. Viruset bak denne doble epidemien ble isolert og fikk navnet Kyasanur Forest Disease-virus (KFDV), men på folkemunne ble sykdommen raskt døpt "apesyken" på grunn av den tette koblingen til primatene.
Kyasanur Forest Disease-viruset er et flavivirus som overføres via bitt fra infiserte hardflått, primært arten Haemaphysalis spinigera. Viruset har sitt naturlige reservoar i små skogsgnagere, spissmus og fugler, som bærer viruset uten å vise tegn til sykdom. Men når flåtten biter aper eller mennesker, utløses en voldsom reaksjon. Apene er ekstremt mottakelige for viruset, og en bølge av apedød i skogen fungerer den dag i dag som et pålitelig og skremmende biologisk varslingssystem for lokalbefolkningen om at viruset er aktivt i området. Mennesker smittes enten direkte via flåttbitt, eller ved at de håndterer kadaveret til en nylig død ape, hvor viruset kan trenge gjennom små sår i huden.
Inkubasjonstiden for KFDV er vanligvis mellom tre og åtte dager. Sykdommen slår inn med en brutal, plutselig bølge av symptomer: frysninger, skyhøy feber, intens frontal hodepine og ekstreme muskelsmerter, spesielt i nakken, ryggen og ekstremitetene. Pasientene opplever også alvorlig lysskyhet, oppkast og diaré. Rundt den tredje eller fjerde sykdomsdagen begynner den hemorrogiske (blødende) fasen hos mange pasienter. Det oppstår blødninger i tannkjøttet, nesen og mage-tarmkanalen, noe som fører til blodig oppkast eller mørk, blodig avføring. Blodtrykket faller, og pasientene blir ekstremt svake.
Et av de mest karakteristiske trekkene ved Kyasanur Forest Disease er det "bifasiske" forløpet. Etter 7 til 12 dager med intense symptomer opplever mange pasienter en markant bedring og feberen forsvinner. Men etter en uke med tilsynelatende bedring, opplever rundt halvparten av pasientene at sykdommen blusser opp igjen. Denne andre fasen er preget av alvorlige nevrologiske komplikasjoner: intens hjernehinnebetennelse, voldsom skjelving (tremor), svimmelhet, tap av reflekser og mental forvirring. Dødeligheten ligger på mellom 3 og 5 prosent, og døden skyldes vanligvis enten det massive blodtapet eller nevrologisk svikt. Det finnes en vaksine tilgjengelig i de berørte områdene i India, men den krever gjentatte boosterdoser for å opprettholde effekten. Behandlingen for de som blir syke er ren støttebehandling, med fokus på væskebalanse og blodoverføringer.