Sabiá-viruset (SABV) er et av verdens sjeldneste og mest gåtefulle virus, med en medisinsk historie som nesten utelukkende er knyttet til isolerte hendelser og dramatiske uhell i laboratorier. Dette arenaviruset ble oppdaget for aller første gang i 1990 i den lille brasilianske landsbyen Sabiá nær São Paulo, etter at en lokal kvinne døde av en uforklarlig, aggressiv blødningsfeber. Viruset ble isolert fra hennes vev, men det naturlige dyreservoaret i den brasilianske naturen er den dag i dag ikke endelig kartlagt, selv om man antar at det dreier seg om en lokal art av ville gnagere.
Det som gjør Sabiá-viruset beryktet i det virologiske miljøet, er hendelsene som fulgte etter oppdagelsen. I 1992 ble en brasiliansk forsker som studerte viruset, smittet under et uhell på laboratoriet. Han overlevde etter en langvarig sykehusinnleggelse. To år senere, i 1994, skjedde det som anses som et av de mest skremmende biosikkerhetsbruddene i USAs historie: En forsker ved Yale-universitetet ble eksponert for Sabiá-viruset da et sentrifugerør sprakk og frigjorde viruset som en usynlig aerosol. Forskeren utviklet alvorlig brasiliansk blødningsfeber, men ble reddet takket være intensivbehandling og eksperimentell bruk av det antivirale middelet ribavirin.
Klinisk sett forårsaker Sabiá-viruset et sykdomsbilde som er identisk med de andre søramerikanske arenavirusene. Det starter med influensalignende symptomer som feber, frysninger, sår hals og uttalte muskelsmerter. Etter hvert som viruset replikerer seg i endotelcellene, kollapser kroppens evne til å kontrollere blødninger. Pasienten utvikler gulsott, alvorlig leverskade (hepatitt), blødninger fra slimhinnene og påfølgende multiorgansvikt. Fordi det kun finnes et par dokumenterte tilfeller i historien, er det umulig å fastslå en nøyaktig dødelighetsrate, men viruset anses som ekstremt farlig og håndteres utelukkende i fasiliteter med det absolutte høyeste sikkerhetsnivået.