I 1959 ble den isolerte provinsen Beni i det nordlige Bolivia rammet av en epidemi så voldsom at lokalbefolkningen trodde det dreide seg om en ny form for pest. Pasientene fikk høy feber, kastet opp svart blod og døde i løpet av få dager. Sykdommen ble lokalt kalt "El Typhus Negro" (den svarte tyfusen), men ble senere offisielt døpt boliviansk blødningsfeber etter at forskere isolerte årsaken: Machupo-viruset. Dette arenaviruset er nært beslektet med Junin-viruset, men regnes som enda mer aggressivt.
Machupo-viruset bæres av den store feltmusa Calomys callosus, en gnager som trives i utkanten av skogene og på savannene i Bolivia. På tidlig 1960-tall opplevde regionen en eksplosjon i musepopulasjonen etter at utstrakt bruk av DDT mot malaria utilsiktet tok livet av områdets katter. Musene invaderte folks hjem, og smitten spredte seg raskt via inhalering av støv forurenset med museurin. Under et beryktet utbrudd i landsbyen San Joaquin ble over en tiendedel av befolkningen smittet og drept av viruset før man klarte å kontrollere gnagerne. Machupo-viruset har også vist evne til direkte smitte mellom mennesker, spesielt i sykehusmiljøer.
Sykdommen kjennetegnes av et brutalt forløp. Etter en inkubasjonstid på 7 til 14 dager rammes pasienten av akutt feber, dyp hodepine, intense leddsmerter og kraftige magesmerter. Etter en uke begynner kapillærene å svikte, noe som fører til omfattende indre og ytre blødninger. Pasientene blør fra øynene, nesen og tarmen, og det voldsomme væsketapet leder til sirkulasjonssjokk. Nevrologiske symptomer som ukontrollerte muskelsammentrekninger, skjelvinger og kramper er svært vanlige og indikerer et alvorlig forløp. Dødeligheten ligger på rundt 25 til 30 prosent i ubehandlede tilfeller. Behandlingen er primært støttende, og forskning på spesifikke antivirale midler pågår fremdeles under strenge BSL-4-forhold.