Frem til midten av 1990-tallet var Australia stolt av å være et av de få kontinentene i verden som var helt fritt for rabies. Men i 1996 ble denne illusjonen knust da en dyrepleier i Queensland ble akutt syk og døde av en nevrologisk sykdom som var identisk med rabies, etter at hun hadde blitt bitt av en flyvebikkje (fruktflaggermus). Forskere isolerte et nytt virus som fikk navnet Australian Bat Lyssavirus (ABLV). Dette viste at selv om det klassiske rabiesviruset ikke finnes i Australia, har kontinentet sin egen, innfødte og like dødelige variant.
ABLV finnes i to ulike genetiske varianter i Australia: én som infiserer store fruktflaggermus (flyvebikkjer), og én som infiserer mindre, insektspisende flaggermus, som den gule bukhuleflaggermusen. Det anslås at under 1 prosent av de ville flaggermusene i Australia bærer viruset, men blant syke eller skadede flaggermus som faller på bakken, er forekomsten betydelig høyere. Mennesker smittes utelukkende via bitt eller dype klor fra en infisert flaggermus, der viruset overføres via flaggermusens spytt direkte inn i nervevevet.
Sykdomsforløpet for ABLV hos mennesker er et medisinsk mareritt. Etter en inkubasjonstid som kan vare fra noen uker til flere måneder (eller i ett dokumentert tilfelle, over to år), angriper viruset sentralnervesystemet. Pasienten utvikler symptomer som feber, hodepine, ekstrem angst, smertefulle muskelsammentrekninger i svelget ved forsøk på å drikke (hydrofobi) og raskt progressive lammelser. Når de nevrologiske symptomene først har startet, er dødeligheten på 100 prosent. Det har hittil vært tre dokumenterte dødsfall hos mennesker i Australia. Heldigvis har forskere funnet ut at den vanlige rabiesvaksinen gir god kryssbeskyttelse mot ABLV. Australske helsemyndigheter anbefaler derfor at alle som blir bitt av en flaggermus, umiddelbart mottar post-eksponeringsprofylakse (rabiesvaksine og immunglobulin), noe som effektivt forhindrer at sykdommen utvikler seg.