I 1937 utførte forskere fra Rockefeller Foundation en stor helseundersøkelse i det avsidesliggende Bwamba-fylket i det vestlige Uganda, nær grensen til Den demokratiske republikken Kongo. Flere av innbyggerne i de rurale landsbyene led av en akutt febersykdom uten kjent årsak. Ved å ta blodprøver fra disse pasientene lyktes forskerne i å isolere et helt nytt virus, som fikk navnet Bwamba-viruset (BWAV). Dette viruset tilhører ortobunyavirus-slekten og har i ettertid vist seg å være et av de mest utbredte, men minst omtalte febervirusene på det afrikanske kontinentet.
Bwamba-viruset overføres til mennesker via bitt fra infiserte mygg, spesielt arter som tilhører slekten Anopheles (de samme myggene som også sprer malaria). Viruset har en kompleks sirkulasjon i naturen, der det hopper mellom mygg, ville fugler og primater i de tette afrikanske regnskogene. Når mennesker rydder skog for landbruk eller bor i nærheten av våtmarker, blir de en del av denne smittekjeden. Serologiske studier har vist at i enkelte deler av Uganda, Nigeria og Kenya har opptil 60 prosent av den voksne befolkningen antistoffer mot Bwamba-viruset, noe som betyr at nesten alle har vært smittet i løpet av livet.
Sykdommen forårsaket av Bwamba-viruset kalles Bwamba-feber. Inkubasjonstiden er vanligvis kort, mellom 3 og 6 dager. Sykdommen slår inn akutt med høy feber, frysninger, intens hodepine og dype muskelsmerter, spesielt i ryggen og bena. Mange pasienter utvikler også en karakteristisk rødme i øynene (konjunktival injeksjon) og opplever ekstrem tretthet. Selv om symptomene er svært ubehagelige og kan sette en person ut av spill i en ukes tid, er Bwamba-viruset sjelden dødelig, og det fører ikke til alvorlige blødninger eller permanente nevrologiske skader. Det finnes ingen spesifikk antiviral medisin eller vaksine; behandlingen er rent støttende og baserer seg på hvile og febernedsettende midler.