I 1966 ble den lille byen Igbo-Ora i delstaten Oyo i det vestlige Nigeria rammet av et plutselig og voldsomt utbrudd av en sykdom preget av feber og intense leddsmerter. Hundrevis av innbyggere ble syke på kort tid, og forskere fra universitetet i Ibadan rykket ut for undersøke situasjonen. De lyktes i å isolere et helt nytt alfavirus fra blodet til pasientene, og ga det navnet Igbo-Ora-viruset (IGOV). Viruset er en ekstremt nær slektning av både O'nyong-nyong-viruset og chikungunya-viruset, og representerer en av de mange skjulte alfavirus-truslene i Afrika.
Igbo-Ora-viruset overføres til mennesker via bitt fra mygg. I likhet med O'nyong-nyong-viruset har forskere funnet ut at Igbo-Ora-viruset i stor grad spres av Anopheles-mygg, inkludert Anopheles gambiae, noe som skiller det fra chikungunya som primært bruker Aedes-mygg. Dette betyr at viruset har evnen til å utnytte malariamyggens store utbredelse og overleve i rurale områder der ferskvannskilder og rismarker gir ideelle yngleforhold for Anopheles.
Sykdommen starter brått etter en inkubasjonstid på noen få dager. Pasientene opplever akutt høy feber, dundrende hodepine og et utbredt makulopapuløst hudutslett som ofte klør voldsomt. Det mest dominerende og invalidiserende symptomet er de intense smertene og hevelsene i leddene (polyartritt), spesielt i knær, håndledd og ankler. Smertene kan være så sterke at pasientene blir sengeliggende i flere dager. Selv om sykdommen forårsaker stor midlertidig lidelse og kan sette en hel arbeidsstyrke i en landsby ut av spill, er Igbo-Ora-viruset ikke dødelig, og pasientene blir helt friske uten varige mén etter to til tre uker. Det finnes ingen spesifikk vaksine eller kur; behandlingen er rent symptomatisk med fokus på smertelindring.