Å gå tur med menneskets beste venn er vanligvis en fredelig og helsebringende aktivitet. Men når man har med store, sterke dyr å gjøre, kan enkle hverdagsrutiner raskt forvandles til en medisinsk krisesituasjon hvis man ikke er oppmerksom på fysikkens lover. En 62 år gammel kvinne i Kristiansand opplevde dette under sin faste kveldstur med familiens schæferhund.
Hunden veide rundt 40 kilo og var kjent for å være sterk, men vanligvis lydig. Fordi det var glatt ute denne kvelden, ønsket kvinnen å sikre seg et best mulig grep om det lange, solide nylonbåndet. Hun valgte derfor å surre båndet stramt et par ganger rundt høyre hånds langfinger og ringfinger, istedenfor å bare holde i håndtaket. Dette ga henne en følelse av bedre kontroll, men det skulle vise seg å låse fingrene i en mekanisk felle.
Plutselig skvatt en katt ut fra en busk like foran dem. Schæferens jaktinstinkt ble trigget umiddelbart, og den gjorde et eksplosivt rykk fremover for å fange katten. Kvinnen var helt uforberedt og rakk ikke å slippe taket. Da hunden nådde enden av det utrullede båndet, ble all kraften fra det 40 kilo tunge dyret i full fart overført direkte til kvinnens fastlåste fingre.
Nylonbåndet strammet seg til som en renneløkke med et enormt trykk. Det oppstod en voldsom trekk- og rotasjonskraft i fingrene. Resultatet var katastrofalt: Det midterste fingerbeinet (falangen) i langfingeren ble knust i et såkalt stabilt, men sterkt dislokert brudd, der beinbitene ble dratt fra hverandre. I tillegg ble leddet i nabofingeren dratt ut av stilling.
Smerten var uutholdelig, og fingeren ble umiddelbart deformert og blek på grunn av stoppet blodtilførsel under det stramme båndet. På sykehuset måtte legene operere akutt for å reetablere blodirkulasjonen og redde fingeren fra permanent skade. De puslet fingerbeinet sammen igjen ved hjelp av tre tynne pinner (K-wires) som stakk ut av huden, og som måtte sitte der i seks uker. Kvinnen lærte en dyrekjøpt lekse som hundeeiere overalt bør merke seg: Hold aldri et hundebånd surret rundt fingrene eller hånden – det er bedre å miste båndet enn å miste funksjonen i hånden.