Keratokoenus er en progressiv øyesykdom som rammer hornhinnen (kornea) – det klare, kuppelformede vinduet helt foran på øyet. Hos en person med keratokoenus blir hornhinnen gradvis tynnere, svakere og begynner å bule utover i en uregelmessig, kjegleaktig form. Denne deformasjonen forstyrrer lysets bane inn i øyet, noe som fører til betydelige synsforstyrrelser. Sykdommen utvikler seg vanligvis i tenårene eller tidlig i 20-årene, og selv om den sjelden fører til fullstendig blindhet, kan den redusere synskvaliteten dramatisk uten riktig oppfølging.

Hvorfor oppstår keratokoenus?

Hornhinnens normale form opprettholdes av et komplekst nettverk av tynne proteinfibre (kollagen) som er bundet sammen. Ved keratokoenus svikter disse tverrbindingene mellom fibrene. Årsaken til at dette skjer er fortsatt ikke fullstendig kartlagt, men forskning viser at det skyldes en kombinasjon av genetiske faktorer og miljøpåvirkning.

Rundt 10 % av de som rammes, har familiemedlemmer med samme tilstand. En av de mest markante og påvirkelige risikofaktorene er imidlertid mekanisk irritasjon, spesielt det å gni seg hardt og ofte i øynene. Dette er grunnen til at tilstanden hyppig observeres hos personer med atopiske lidelser, som allergi, eksem og astma, hvor kløe i øynene er utbredt. Det konstante trykket og friksjonen fra fingrene svekker hornhinnens struktur over tid.

Symptomer og sykdomsforløp

Keratokoenus rammer nesten alltid begge øynene, men utviklingen er ofte asymmetrisk, slik at det ene øyet er betydelig mer preget enn det andre. Symptomene starter gjerne forsiktig og kan i begynnelsen forveksles med vanlig nærsynthet eller skjev hornhinne (astigmatisme):

  • Gradvis tåkete og uskarpt syn som ikke lar seg korrigere optimalt med vanlige briller.

  • Monokulært dobbelsyn eller skyggebilder, hvor man ser flere konturer av samme gjenstand (for eksempel en lyspære som ser ut som flere overlappende lys).

  • Økt lysømfintlighet (fotofobi) og blending, spesielt ved bilkjøring i mørket hvor gatelys og møtende trafikk danner lange streker eller "haloer".

  • Hyppige endringer i brilleresepten over kort tid, fordi hornhinnens form endrer seg kontinuerlig.

I sjeldne, avanserte tilfeller kan det oppstå en akutt sprekk på baksiden av hornhinnen (såkalt akutt hydrops). Dette fører til at væske fra øyet plutselig trenger inn i hornhinnen, noe som gir akutt tåkesyn, smerte og et melkehvitt utseende på øyet.

Diagnostisering

Sykdommen kan være vanskelig å oppdage i de aller tidligste stadiene ved en standard synstest. Det viktigste verktøyet for å stille diagnosen er hornhinnetopografi (korneal topografi). Dette er en smertefri maskinskanning som lager et tredimensjonalt, fargekodet kart over hornhinnens overflate og tykkelse. Kartet avslører umiddelbart uregelmessigheter, tynne områder og kjegleformasjoner lenge før pasienten merker store synstap.

Moderne behandlingsmetoder

Behandlingen av keratokoenus har gjennomgått en revolusjon de siste par tiårene. Tidligere handlet behandlingen kun om å korrigere synet frem til en eventuell hornhinnetransplantasjon var nødvendig. I dag fokuserer man på to fronter: å stoppe sykdommen og å forbedre synet.

  1. Corneal Cross-Linking (CXL): Dette er den viktigste behandlingen for å stoppe eller bremse utviklingen av sykdommen. Ved hjelp av riboflavin (vitamin B2)-dråper og kontrollert UV-lys stimuleres dannelsen av nye tverrbindinger mellom kollagenfibrene. Dette stiver av og styrker hornhinnen slik at den ikke buler mer ut. CXL kan ikke reversere eksisterende endringer, så det er avgjørende at behandlingen gjøres tidlig.

  2. Formstabile (harde) kontaktlinser / Sklerallinser: Vanlige briller eller myke kontaktlinser fungerer dårlig fordi de føyer seg etter den uregelmessige hornhinnen. Harde linser legger seg som en ny, perfekt optisk overflate over kjeglen, og tårevæsken under linsen fyller ut ujevnhetene. Sklerallinser, som er større og hviler på den hvite delen av øyet, har gitt fantastiske resultatyter for mange pasienter.

  3. Intracorneale ringsegmenter (Intacs): Små plastbuer som opereres inn i kanten av hornhinnen for å flate ut kjegleformen og gjøre overflaten mer regelmessig.

  4. Hornhinnetransplantasjon: Hvis hornhinnen blir ekstremt tynn, eller det oppstår tette arr etter sår, kan det bli nødvendig å erstatte pasientens hornhinne med en donorhornhinne. Takket være moderne linser og CXL er behovet for dette redusert betraktelig.

Det viktigste rådet til alle med mistanke om tilstanden, eller som har mye allergi, er enkelt: Ikke gni deg i øynene!