Lupusnefritt er en alvorlig nyrekomplikasjon som oppstår hos pasienter med Systemisk lupus erythematosus (SLE), populært kalt lupus. SLE er en kronisk, autoimmun sykdom hvor kroppens immunforsvar blir overaktivt og feilaktig angriper sitt eget friske vev og organer. Når dette angrepet rettes mot nyrene, oppstår det en betennelse i de små filtreringsenhetene (glomeruli), en tilstand som kalles lupusnefritt. Opptil halvparten av alle voksne med lupus utvikler denne komplikasjonen.
Når immunforsvaret danner autoantistoffer, binder disse seg til proteiner og danner såkalte immunkomplekser. Disse kompleksene sirkulerer i blodet og setter seg fast i nyrenes filtre. Dette utløser en kraftig betennelsesreaksjon som gradvis ødelegger nyrenes evne til å rense blodet for avfallstoffer og regulere væskebalansen i kroppen.
I den tidlige fasen gir lupusnefritt sjelden noen merkbare symptomer. Det oppdages som regel ved at legen finner protein eller blod i urinen under rutinekontroller av lupuspasienten. Etter hvert som betennelsen øker og nyreskaden forverres, kan symptomer som synlige hevelser (ødemer) i bena, anklene og rundt øynene oppstå. Pasienten kan også utvikle høyt blodtrykk, skummende urin (på grunn av store mengder protein) og oppleve en generell følelse av tretthet og uvelhet.
For å diagnostisere og gradere lupusnefritt nøyaktig, er en nyrebiopsi helt nødvendig. Biopsien hjelper legene med å bestemme hvilken klasse av lupusnefritt pasienten har (klasse I til VI), noe som er avgjørende for valg av riktig behandling, ettersom aggressiviteten til sykdommen varierer sterkt mellom de ulike klassene.
Behandlingen har som mål å dempe den autoimmune betennelsen raskt for å forhindre varig arrdannelse og nyresvikt. Dette gjøres ved hjelp av kraftige immundempende medisiner. Standardbehandling innebærer høye doser med kortikosteroider (prednisolon) i kombinasjon med andre cellegiftlignende eller immunmodulerende midler som mykofenolatmofetil eller cyklofosfamid. I tillegg er god blodtrykkskontroll med nyrebeskyttende medisiner (ACE-hemmere) avgjørende. Takket være moderne behandling kan de fleste pasienter holdes i sjakk, men tilstanden krever livslang og tett oppfølging.