C3-glomerulopati (C3G) er en relativt ny samlebetegnelse på en gruppe sjeldne, kroniske nyresykdommer som kjennetegnes av en unormal funksjon i kroppens komplementsystem. Komplementsystemet er en viktig del av det medfødte immunforsvaret som hjelper til med å bekjempe infeksjoner og fjerne skadede celler. Ved C3-glomerulopati blir dette systemet overaktivt eller dårlig regulert, noe som fører til at et spesifikt protein kalt C3 avleires i nyrenes filtreringsenheter (glomeruli) og forårsaker kronisk betennelse og vevsskade.
C3-glomerulopati deles hovedsakelig inn i to undergrupper basert på hvordan avleiringene ser ut under et elektronmikroskop:
-
Dense Deposit Disease (DDD): Karakteriseres av tette, båndlignende avleiringer inne i selve den glomerulære basalmembranen.
-
C3-glomerulonefritt (C3GN): Karakteriseres av mer diffuse avleiringer i andre deler av glomeruli.
Årsaken til den unormale aktiveringen av komplementsystemet kan være genetiske mutasjoner i de genene som regulerer systemet, eller dannelsen av unormale autoantistoffer (som C3-nefrittfaktor) som stabiliserer og forlenger effekten av C3-proteinet. Sykdommen kan ramme personer i alle aldre, men diagnostiseres ofte hos barn og unge voksne.
Symptomene på C3-glomerulopati varierer sterkt, fra milde tilfeller til svært aggressive forløp. Det vanligste tegnet er funn av blod i urinen (hematuri), enten mikroskopisk eller synlig mørk urin, og protein i urinen (proteinuri), som kan utvikle segh til et fullstendig nefrotisk syndrom med uttalte hevelser i ansikt og ben. Mange pasienter utvikler også høyt blodtrykk og opplever et gradvis fall i nyrefunksjonen.
Diagnosen er kompleks og krever alltid en nyrebiopsi. Ved undersøkelse av vevsprøven med immunfluorescensmikroskopi vil man se en dominerende eller eksklusiv tilstedeværelse av C3-proteiner, med minimalt eller ingen innslag av vanlige antistoffer (immunglobuliner). Blodprøver vil ofte vise lave nivåer av C3 i blodet fordi det forbrukes i nyrene.
Behandlingen av C3G er utfordrende, da tradisjonelle immundempende medisiner ofte har begrenset effekt. Behandlingen tilpasses individuelt og inkluderer streng blodtrykkskontroll med ACE-hemmere for å redusere proteintapet. Ved mer alvorlig sykdom forsøkes immundempende midler (som mykofenolatmofetil) eller nyere, målrettede medisiner som blokkerer komplementsystemet (komplementhemmere). Til tross for behandling utvikler omtrent halvparten av pasientene terminal nyresvikt innen 10 år etter diagnosen.