Hyperkalsemi refererer til en tilstand der konsentrasjonen av kalsium i blodet er unormalt høy. Kalsium er et livsviktig mineral som er nødvendig for skjelettet, muskelkontraksjon og nervefunksjon, men når nivåene blir for høye, kan det være toksisk for mange av kroppens organer. Nyrene er spesielt sårbare for effektene av høyt kalsium, og langvarig eller akutt hyperkalsemi kan føre til betydelig nyreskade, en tilstand kjent som hyperkalsemi-indusert nefropati.

De to vanligste årsakene til hyperkalsemi hos voksne er primær hyperparatyreoidisme (overproduksjon av paratyreoidahormon fra biskjoldbruskkjertlene) og kreftsykdommer (hvor svulster enten bryter ned beinvev eller skiller ut hormoner som øker kalsiumnivået). Andre årsaker inkluderer overdosering av vitamin D eller langvarig sengeleie.

Høyt kalsium påvirker nyrene gjennom flere ulike mekanismer, som kan deles inn i akutte og kroniske effekter:

  • Akutte effekter: Høyt kalsium i blodet fungerer som en direkte vasokonstriktor, noe som betyr at det tvinger blodkarene som forsyner nyrene til å trekke seg sammen. Dette reduserer blodtilførselen til nyrene og fører til et fall i filterfunksjonen (akutt nyreskade). I tillegg blokkerer kalsium effekten av antidiuretisk hormon (ADH) i samlerørene. Dette gjør at nyrene mister evnen til å konsentrere urinen, noe som fører til massiv urinproduksjon (polyuri) og påfølgende alvorlig dehydrering, som forverrer nyresvikten ytterligere.

  • Kroniske effekter: Hvis hyperkalsemien vedvarer over uker og måneder, vil det overflødige kalsiumet begynne å felles ut og danne krystaller i selve nyrevevet, særlig i nyremargen og rundt nyrekanalene. Denne tilstanden kalles nefrokalsinose. Kalsiumavleiringene utløser en kronisk betennelsesreaksjon og påfølgende arrdannelse (interstitiell fibrose), som fører til permanent, kronisk nyresykdom. Det øker også risikoen for dannelse av kalsiumholdige nyresteiner.

Symptomene inkluderer intens tørste, hyppig vannlating, kvalme, oppkast, forstoppelse, muskelsvakhet og forvirring, ledsaget av tegn på nyresvikt.

Diagnosen stilles ved å måle høye nivåer av ionisert eller totalt kalsium i blodet, kombinert med stigende kreatininverdier. Behandlingen må iverksettes raskt og fokuserer primært på å senke kalsiumnivået. Det viktigste tiltaket er aggressiv intravenøs væskebehandling med saltvann for å rehydrere pasienten og øke utskillelsen av kalsium gjennom urinen. Medisiner som bisfosfonater eller kalsitonin brukes ofte for å stoppe frigjøringen av kalsium fra skjelettet. Parallelt må den underliggende årsaken til det høye kalsiumnivået identifiseres og behandles.