Akutt fosfatnefropati er en sjelden, men alvorlig form for akutt nyreskade som kjennetegnes av utbredt avleiring av kalsiumfosfatkrystaller i nyrenes kanaler (tubuli) og bindevev. Denne tilstanden oppstår nesten utelukkende som en komplikasjon etter bruk av milde avføringsmidler som inneholder høye konsentrasjoner av natriumfosfat (såkalte orale natriumfosfat-preparater, OSP). Disse preparatene ble tidligere brukt i utstrakt grad for å tømme tarmen før tykktarmsundersøkelser (koloskopi).
Mekanismen bak skaden skyldes den enorme mengden fosfat som tilføres kroppen via disse tømmingsmidlene. Når tarmen tar opp store mengder fosfat, stiger konsentrasjonen i blodet dramatisk. Nyrene prøver å kompensere ved å skille ut det overflødige fosfatet i urinen. Samtidig fører avføringsmiddelet til at pasienten mister mye væske gjennom tarmen, noe som kan føre til betydelig dehydrering dersom man ikke drikker nok. Denne dehydreringen gjør at urinen i nyrekanalene blir veldig konsentrert og langsomtflytende. Når høye konsentrasjoner av fosfat møter kalsium i en konsentrert urin, felles det ut kalsiumfosfatkrystaller som blokkerer nyrekanalene mekanisk og utløser en akutt betennelsesreaksjon.
Symptomene på akutt fosfatnefropati kan være svikefulle. I motsetning til mange andre former for akutt nyreskade, merker pasienten ofte ingenting i dagene umiddelbart etter koloskopien. Nyresvikten utvikler seg gradvis over dager til uker. Pasienten opplever kanskje bare en generell følelse av tretthet, slapphet eller kvalme, som lett kan avfeies som ettervirkninger av undersøkelsen eller kostholdsendringer. Mange tilfeller oppdages tilfeldig uker eller måneder senere ved at en rutineblodprøve viser en betydelig og uventet stigning i kreatinin.
Visse pasientgrupper har en markert forhøyet risiko for å utvikle denne komplikasjonen. Dette gjelder spesielt eldre personer, pasienter som allerede har en mild grad av kronisk nyresykdom, de med hjertesvikt, og pasienter som bruker visse medisiner som påvirker nyrenes væskeregulering, for eksempel ACE-hemmere, angiotensinreseptorblokkere (ARB) eller vanndrivende medisiner (diuretika).
På grunn av risikoen for akutt fosfatnefropati har medisinske myndigheter i dag strengt begrenset bruken av orale natriumfosfatpreparater til tarmtømming, og alternative, tryggere midler (som polyetylenglykol-baserte midler) foretrekkes. Diagnosen stilles ved sykehistorie og eventuelt en nyrebiopsi som viser de karakteristiske krystallene. Behandlingen er i stor grad støttende og rettes mot rehydrering, men skaden kan i mange tilfeller være permanent og føre til kronisk nyresvikt.