Kontrastindusert nefropati (CIN), i dag ofte omtalt som kontrastmiddelindusert akutt nyreskade (CI-AKI), er en form for akutt nyresvikt som oppstår etter intravenøs eller intraarteriell tilførsel av jodholdige kontrastmidler. Disse kontrastmidlene brukes rutinemessig ved radiologiske undersøkelser som CT-skanninger og koronar angiografi (hjertekaterisering) for å gjøre blodkar og organer synlige. Hos pasienter med sårbare nyrer kan disse stoffene imidlertid ha en direkte skadelig effekt.
Mekanismen bak CIN er todelt. For det første har kontrastmidlene en direkte toksisk (giftig) effekt på de tubulære cellene i nyrene, noe som fører til celleforstyrrelser og celledød. For det andre fører kontrastmiddelet til at blodkarene inne i nyrene trekker seg kraftig sammen. Dette reduserer blodtilførselen til nyremargen og skaper en tilstand av oksgenmangel (iskemi) i det følsomme nyrevevet. Kombinasjonen av giftpåvirkning og oksygenmangel fører til et akutt fall i nyrenes filterfunksjon.
Tilstanden defineres vanligvis som en relativ stigning i serum-kreatinin på mer enn 25 %, eller en absolutt stigning på mer enn 44 µmol/L, i løpet av 48 til 72 timer etter eksponering for kontrastmiddel, forutsatt at andre årsaker til nyresvikt er utelukket.
De fleste pasienter som utvikler kontrastindusert nefropati opplever ingen merkbare symptomer. Nyrefunksjonen når vanligvis et bunnpunkt etter 3 til 5 dager, for så gradvis å normalisere seg igjen i løpet av en til to uker. Hos pasienter med alvorlig underliggende nyresykdom kan imidlertid skaden bli permanent eller kreve midlertidig dialyse.
Risikoen for å utvikle CIN er svært lav hos personer med normale nyrer. De viktigste risikofaktorene er eksisterende kronisk nyresykdom (særlig med eGFR under 30-45 ml/min), diabetes, dehydrering, høy alder, hjertesvikt og samtidig bruk av andre nyretoksiske medisiner (som NSAIDs).
Forebygging er det viktigste tiltaket. Før en undersøkelse med kontrastmiddel skal nyrefunksjonen alltid sjekkes. Hos risikopasienter er det mest effektive tiltaket god hydrering – det vil si å gi intravenøs væske (saltvann) før og etter prosedyren for å tynne ut kontrastmiddelet i nyrene og opprettholde god blodgjennomstrømning. Man prøver også å bruke minst mulig mengde kontrastmiddel.