Nefrokalsinose er en medisinsk tilstand preget av en generell og unormal avleiring av kalsiumsalter (hovedsakelig kalsiumfosfat eller kalsiumoksalat) i selve nyrevevet (parenkymet). Tilstanden må ikke forveksles med nyrestein (nefrolitiasis), hvor steinene dannes inne i nyrenes hulrom og urinveier; ved nefrokalsinose sitter kalkavleiringene fast inne i selve nyrecellene og bindevevet, oftest i nyremargen (medullær nefrokalsinose).

Tilstanden er ikke en sykdom i seg selv, men en konsekvens av underliggende medisinske forstyrrelser som fører til for høye nivåer av kalsium eller fosfat i blodet (hyperkalsemi/hyperfosfatemi) eller i urinen (hyperkalsiuri/hyperoksaliuri). Når konsentrasjonen av disse mineralene blir for høy inne i de trange nyrekanalene, klarer de ikke lenger å forbli oppløst, og de felles ut som mikroskopiske krystaller som over tid hoper seg opp i vevet.

De vanligste underliggende årsakene til nefrokalsinose inkluderer:

  • Primær hyperparatyreoidisme: Overproduksjon av paratyreoidahormon som øker kalsiumnivået i blodet.

  • Distal renal tubulær acidose (RTA type 1): En nyretilstand der sur urin og høyt kalsiumtap skaper ideelle forhold for kalkfelling.

  • Medullær svampnyre: En medfødt misdannelse i nyrekanalene som sinker urinstrømmen.

  • Hypervitaminose D: Overdosering av vitamin D som øker kalsiumoppsuget.

  • Sjeldne genetiske sykdommer som Bartter syndrom eller primær hyperoksaliuri.

I de tidlige stadiene gir nefrokalsinose absolutt ingen symptomer og kan bare oppdages tilfeldig ved bildediagnostikk. Etter hvert som kalkavleiringene øker, fungerer de som et konstant fremmedlegeme i nyren. Dette utløser en kronisk betennelsesreaksjon som gradvis erstatter det friske nyrevevet med arrvev (interstitiell fibrose). Dette fører til et progressivt fall i nyrefunksjonen (kronisk nyresykdom). Pasientene har også en svært høy tendens til å utvikle gjentatte, smertefulle nyresteiner og hyppige urinveisinfeksjoner.

Diagnosen stilles sikrest ved hjelp av bildediagnostikk. En CT-skanning av nyrene er den mest følsomme metoden og vil vise nyremargen som lysende hvit på grunn av kalkinnholdet. Ultralyd kan også påvise tilstanden i moderate tilfeller.

Behandlingen retter seg utelukkende mot å stoppe videre kalkavleiring og beskytte den gjenværende nyrefunksjonen, ettersom allerede dannede kalkavleiringer sjelden kan fjernes. Det viktigste tiltaket er et høyt væskeinntak (over 2-3 liter daglig) for å tynne ut urinen. Videre må den spesifikke underliggende årsaken behandles, for eksempel ved korreksjon av surhetsgraden i blodet ved RTA eller kirurgisk fjerning av biskjoldbruskkjertler.