Wendigo-psykose er en ekstremt sjelden, kulturspesifikk psykisk lidelse (culture-bound syndrome) historisk dokumentert blant algonkinske urfolk i de nordlige skogområdene i Canada og USA, som Cree, Ojibwe og Innu. Tilstanden kjennetegnes av en intens, sykelig vrangforestilling om at den berørte personen er i ferd med å bli besatt eller forvandlet til en Wendigo – et mytisk, monsteraktig vesen med hjerte av is, assosiert med vinter, sult og kannibalisme. Det mest dramatiske og skremmende symptomet er at pasienten utvikler en ekstrem, tvangsmessig trang til å spise menneskekjøtt, ofte ledsaget av dyp angst for å skade sine egne familiemedlemmer.
Historisk og antropologisk kontekst
De fleste dokumenterte tilfellene stammer fra det 18. og 19. århundre, i perioder med ekstrem vintersult, isolasjon og hungersnød. I algonkinsk kultur var frykten for reell kannibalisme under hungersnød et enormt tabu. Forskere og antropologer tolker Wendigo-psykose som en ekstrem psykologisk reaksjon på denne frykten. Pasienten begynner å isolere seg, nekter å spise vanlig mat, og rapporterer at de opplever at kroppen endrer seg og blir kald innvendig. Før syndromet fullstendig overtar pasientens sinn, ba de ofte samfunnet rundt seg om å henrette dem for å beskytte familien mot deres potensielle kannibalske handlinger.
Moderne status og tolkning
I moderne psykiatrisk litteratur diskuteres det om Wendigo-psykose i dag eksisterer som en egen diagnose, eller om det historisk sett var en manifestasjon av schizofreni, klinisk lykantropi eller alvorlig psykotisk depresjon farget av kulturelle myter og ekstrem miljømessig stress. Med introduksjonen av moderne matforsyning og vestlig medisin blant urfolk har de klassiske tilfellene av wendigo-psykose forsvunnet. Likevel står det som et av de mest fascinerende eksemplene innen transkulturell psykiatri på hvordan dype kulturelle frykter og traumer kan forme innholdet i en akutt psykose.