I 2003 ble det medisinske miljøet i Bolivia rystet da en liten gruppe pasienter i den landlige provinsen Chapare, nord for Cochabamba, utviklet en aggressiv, ukjent form for blødningsfeber. Pasientene blødde voldsomt og opplevde rask organsvikt; sykdomsforløpet minnet sterkt om ebola, men laboratorietester utelukket alle kjente afrikanske virus. Først etter omfattende genetisk sekvensering klarte forskere å isolere synderen: et helt nytt arenavirus som fikk navnet Chapare-viruset (CHAV). Viruset forsvant deretter sporløst, før det i 2019 dukket opp igjen i et nytt, dramatisk utbrudd nær hovedstaden La Paz.
Chapare-viruset klassifiseres som et særskilt farlig patogen på biosikkerhetsnivå 4. Den opprinnelige smittekilden antas å være små, ville gnagere som lever i regnskogsområdene i Bolivia, mest sannsynlig risrotter av slekten Oligoryzomys. Disse gnagerne skiller ut viruset kronisk gjennom kroppsvæsker. Mennesker kan bli smittet ved direkte kontakt med gnagere eller ved inhalering av støvpartikler forurenset med gnagerurin under jordbruksarbeid.
Det som imidlertid skapte dyp bekymring under utbruddet i 2019, var den klare og effektive demonstrasjonen av smitte direkte fra menneske til menneske. En ung medisinstudent ble smittet under arbeid på et sykehus på landsbygda. Da han ble overført til et større sykehus i La Paz, smittet han tre helsearbeidere som behandlet ham – en ambulansearbeider og to leger – gjennom direkte kontakt med hans kroppsvæsker (blod og oppkast). Dette viste at Chapare-viruset har en urovekkende evne til nosokomial (sykehusbåren) spredning hvis strenge isolasjonstiltak ikke iverksettes umiddelbart.
Symptomene på Chapare-blødningsfeber utvikler seg raskt etter en inkubasjonstid på omtrent en til to uker. Det starter med feber, frysninger, hodepine, dype muskelsmerter og uforklarlige magesmerter. Etter hvert som infeksjonen skrider frem, angriper viruset endotelcellene og ødelegger blodplatene. Pasientene utvikler synlige blødninger i huden, blødende tannkjøtt, neseblødninger og massive indre blødninger i mage-tarmkanalen, noe som fører til blodig oppkast og svart avføring. Dette ledsages ofte av alvorlig leversvikt og nyresvikt, etterfulgt av multiorgansvikt og sirkulasjonssjokk. Dødeligheten er ekstremt høy; i 2019-utbruddet døde tre av de fem bekreftede tilfellene, inkludert to av de medisinske behandlerne. Det finnes ingen vaksine eller spesifikk kur mot Chapare-viruset. Behandlingen begrenser seg til intensiv støttebehandling, og utbruddet i 2019 understreket viktigheten av ekstremt strenge smittevernprosedyrer, inkludert fullt verneutstyr med luftrensing, for alt medisinsk personell som håndterer mistenkte tilfeller.