Hantavirus er en gruppe virus som vanligvis forbindes med villmus i dype skoger og rurale områder, men Seoul-viruset (SEOV) bryter dette mønsteret fullstendig. Dette er et urbant hantavirus som har oppnådd en global utbredelse takket være verdens mest suksessrike og utbredte gnager: brunrotta (Rattus norvegicus). Viruset ble opprinnelig identifisert og isolert i Seoul i Sør-Korea, men på grunn av skipstrafikk og internasjonal handel har infiserte rotter spredt viruset til havnebyer og urbane sentre over hele kloden, inkludert Europa, Nord-Amerika og Asia.
I motsetning til andre hantavirus som krever at man oppsøker naturen, trives Seoul-viruset der mennesker bor. Det naturlige reservoaret er både ville urbane brunrotter og tamrotter som holdes som kjæledyr eller oppdrettes som fôr til krypdyr (slanger og øgler). Rottene utvikler en kronisk, livslang infeksjon uten synlige tegn til sykdom, og de skiller ut viruset kontinuerlig i store mengder gjennom urin, avføring og spytt. Mennesker smittes vanligvis ved at de inhalerer aerosoler (bittelå små luftbårne partikler) som dannes når tørket rotteurin eller avføring virvles opp – for eksempel under rengjøring av rottebur, kjellere eller lagerbygninger. Smitte kan også skje via direkte bitt fra en infisert rotte, eller hvis man får rotteavføring inn i åpne sår.
Hos mennesker forårsaker Seoul-viruset en tilstand kjent som hemorrogisk feber med nyresyndrom (HFRS). Sykdomsforløpet varierer fra mildt til alvorlig, med en inkubasjonstid på vanligvis en til to uker, men noen ganger opptil to måneder. De første symptomene kommer brått og inkluderer intens, plutselig feber, frysninger, dyp hodepine, uklart syn (tåkesyn) og sterke rygg- og magesmerter, spesielt i flankene over nyrene. Ansiktet og øynene kan bli røde og hovne (vaskulær injeksjon).
Etter noen dager går sykdommen over i en hypotensiv fase, hvor blodtrykket faller, etterfulgt av en oligurisk fase hvor nyrefunksjonen svikter dramatisk. Nyrene slutter å produsere tilstrekkelig urin, noe som fører til væskeopphopning i kroppen og farlige nivåer av avfallsstoffer i blodet (uremi). Samtidig kan det oppstå blødninger i huden (petekkier) og indre organer på grunn av fall i blodplater. Selv om dødeligheten for Seoul-viruset er relativt lav sammenlignet med mer aggressive hantavirus – rundt 1 prosent – krever sykdommen ofte ukesvis med sykehusinnleggelse. I alvorlige tilfeller er pasientene avhengige av midlertidig dialysebehandling for å overleve til nyrene klarer å restituere seg. Det finnes ingen spesifikk antiviral kur; forebygging handler om streng gnagerkontroll og bruk av verneutstyr og desinfeksjonsmidler ved rengjøring av områder der rotter har oppholdt seg.