Når vi tenker på virus med en dødelighet på nær 100 prosent, er rabies (hundegalskap) det mest kjente eksempelet. Men i skyggen av rabies finnes det en gruppe beslektede virus som representerer en minst like stor, om ikke mer lumsk trussel. Et av de mest urovekkende av disse er Mokola-viruset (MOKV), som tilhører slekten Lyssavirus i rhabdovirus-familien. Viruset ble oppdaget for første gang i 1968 i de tette skogene i Mokola i Nigeria, hvor det ble isolert fra en liten spissmus. Siden den gang har viruset blitt påvist i flere land i Sentral-, Vest- og Sør-Afrika, og det utgjør en konstant gåte for det medisinske miljøet.
Det som gjør Mokola-viruset spesielt skremmende og biologisk unikt sammenlignet med det klassiske rabiesviruset, er for det første dets ukjente økologi, og for det andre mangelen na vaksinebeskyttelse. Mens flaggermus er de primære vertene for nesten alle andre lyssavirus i verden, har Mokola-viruset aldri blitt isolert fra en flaggermus. Forskere tror i stedet at virusets naturlige reservoar er små, landlevende pattedyr, som spissmus og gnagere. Siden disse dyrene lever tett på menneskelige bosetności, blir de ofte jaktet på av tamkatter. Katter i Afrika blir hyppigst diagnostisert med Mokola-viruset, og de utvikler en aggressiv, rabieslignende atferd som gjør dem til den farligste smittekilden for mennesker via bitt og klor.
Det mest kritiske aspektet ved Mokola-viruset er at den tradisjonelle rabiesvaksinen – som har reddet millioner av menneskeliv etter hundebitt – ikke gir kryssbeskyttelse mot Mokola. De genetiske og strukturelle forskjellene i virusets overflateglykoproteiner gjør at antistoffer generert av rabiesvaksinen ikke klarer å nøytralisere Mokola-viruset. Dette betyr at dersom en person blir bitt av et infisert dyr og mottar standard post-eksponeringsprofylakse (PEP), vil behandlingen være fullstendig virkningsløs.
Menneskelige tilfeller av Mokola-viruset er heldigvis ekstremt sjeldne, men de få dokumenterte tilfellene (inkludert et tragisk tilfelle med en ung jente i Nigeria) har hatt et fatal forløp. Viruset er ekstremt nevrotropisk; etter et bitt vandrer det sakte men sikkert langs de perifere nervene opp til sentralnervesystemet og hjernen. Inkubasjonstiden kan variere fra uker til måneder. Når viruset når hjernen, utløser det en akutt, irreversibel hjernebetennelse. Symptomene er identiske med klassisk rabies: pasienten utvikler feber, kramper, lammelser, ekstrem mental forvirring, agitasjon og hydrofobi (vannskrekk, hvor svelgmusklene kramper seg voldsomt ved synet eller forsøket på å drikke væske). Når de nevrologiske symptomene først har vist seg, finnes det ingen kur, og sykdommen leder uunngåelig til døden. Mokola-viruset forblir en av de mest oversedde og farlige patogenene i Afrika.